Gansrød

Sommeren er på hell. Men det er varmt nok midt på dagen til litt mimring om badesesongene noen tiår tilbake.
På folkeskolen lærte vi at danskene var et syklende folk. Men det var sannelig vi også. Det var vel ikke mange som hadde råd til å kjøpe bil, og hadde man råd, måtte man ha gode nok grunner til å få kjøpetillatelse. Folk brukte ikke bilen til hverdags heller, men mer til spesielle anledninger.
Framkomstmiddelet, altså sykkelen, bestemte hvilket badested som ble oppsøkt i sommervarmen. Gansrødbukta lå nær nok til å bli det naturlige valget for hele Østsiden. I Gansrød var det langgrunt, bunnen var relativt fast, men å kalle den sandbunn vil være å skryte. Det var dårlig sikt i brakkvannet. Likevel stakk misunnelsen i meg når jeg så den jevne sykkelstrømmen mot badestedet mens jeg lå på knærne og tynnet gulrøtter med mammas røde saft som tørstedrikk.
Det var like tett med folk i Gansrød som det er i Foten nå. Folk lå og solte seg tett i tett både på gras og fjell, guttungene i leopardmønstrede badebukser. Tarzan var stor helt i de dager. Populærmusikken runget fra et par store høyttalere på taket til bua til Jens Andersen, som alle bare kalte ”Disch”. Han solgte brus, is, vafler, sjokolade og 5-øres karameller. Det var tre slags ispinner å velge mellom: sjokolade-, jordbær- og krokanis. Alle kostet 50 øre. Samme prisen var det for en liten flaske brus. Jeg minnes Krysto, Isi-Cola og Sitronbrus.
Bua til Jens var et spesielt byggverk. Den startet med karosseriet til en gammel torsnesbuss som han bygde inn. Siden ble det bygd på både den ene og den andre veien. Plassen foran bua var slett og fin. Betongdekket han hadde der, fortsatte han å vide ut til lenge etter at Gansrød hadde mistet sin betydning som badested. Det ble nok noen hundre kvadratmeter av det.
Langgrunt var det, som før nevnt. Ved lavvann lå bunnen tørr langt utover. Her nyttet det ikke å kaste seg ut i det. Ved litt høyere vannstand løp vi utover så vannet sprutet oppover kroppen. Etter hvert ble det kne- og hoftedypt, og plutselig var møllabakken der. Da var det brådypt. Jeg aner ikke hvor dypt, for jeg holdt meg helst ved overflaten.
Ethvert badested med respekt for seg selv må ha stupetårn. Gansrøds var på en flåte, og var vel også et byggverk fra Disch’s hånd. Det ble bygd på land og slept ut til plassen sin av ”Goliath Øra”, som var en diger beltebil som tyskerne hadde etterlatt ved kortbølgesenderen på Øra. Om høsten ble det dratt på land igjen for ikke å bli ødelagt av isen.
Nå og da tar jeg fremdeles en tur til barndomstraktene. Veien ned til Gansrødbukta har så digre hull at den ikke er kjørbar for vanlige biler. Det er nesten ikke spor etter betongen til Jens Andersen. Fredrikstad kommune må ha hatt en kjempejobb med å fjerne den. Grunna er nesten gjengrodd av siv. Badestedet er bare et minne i halv- og helgamle øssiafolks hoder nå.