Tante bodde hjemme. Det meste av den historien skal jeg la ligge. Ikke vet jeg hvorfor hun flyttet inn hos oss slik at det ble en storfamilie med mamma, pappa, etter hvert fem barn + et besteforeldrepar. Men jeg gir onkel Franck rett. Han sa at en burde bo langt nok borte til at en behøvde yttertøy for å gå på besøk.
På den tiden begynte folk å gjøre noe med svettelukta si. Middelet het Yaxa og ble dusjet under armene fra små plastflasker med skrukork.
Tante fikk jobb på ”Plastikken” (Norsk plastic.co?), en liten fabrikk som laget disse flaskene. Hun jobbet hver dag til klokka fire, men hadde også med seg hjemmearbeid. Flaskekorkene ble støpt flere sammen og måtte skilles manuelt. Digre esker med slike ble gjort ferdig på Grafslund.
Tante hadde et usedvanlig lag med dyr. Når vi hadde små kyllinger, var det første hun gjorde når hun kom fra arbeidet å gå til kyllinghuset og stelle med kyllingene. Siden var det fuglene som kom henne i møte og flakset opp på skuldrene hennes. ”Veng opp,” sa tante, og så hadde hun høner på både skuldre og utstrakte armer.
En sommer ble et pinnsvinrede ødelagt av slåmaskinen, men et par unger på 7-8 cm var uskadet. Tante reddet dem med teskje og lunken melk. Det ene, som fikk navnet ”Pinne”, vokste opp og ble skikkelig tamt. Men det fikk et tragisk endelikt. Jørgen som hogde ved for pappa, fikk se Pinne i vedskjulet. Han slo i hjel skadedyret med det samme.
Denne plaketten forteller hvor viktig Ila var som vannforsyning i gamle dager.
