Livet på vår lille bondegård skilte seg neppe mye fra julestria hos bønder flest. Slakteren gikk fra gård til gård. Til oss kom enten pappas fetter Ole Moe Svendsen, som drev sitt slakteri på Fjeldstad, eller så var det hans nabo Martin?? Lilleby som kom til gården med skarpe kniver og grisemaske (et enkelt, jordmorstetoskoplignende skytevåpen som ble avfyrt med et hammerslag).
Hyla fra grisen hadde både høy frekvens og decibel når den ble hentet ut fra bingen på sin siste ferd på en 30 - 40 meter til foran låven.
Blodet ble ikke brukt i familien vår, så det rant som en liten bekk ned den lille skråningen mot låvebrua.
Etter avlivingen ble grisen skåldet med kokende vann og busta barbert bort med et verktøy som lignet et kremmerhus av metall. Deretter ble slaktet heist opp på låven med talje etter akillessenene, buken ble åpnet og innvollene tatt ut.
Grisen ble gjerne hengende der noen dager.
Grisen ble gjerne hengende der noen dager.Dagen etter var det gjerne lungemos til middag. Mamma kokte lungene hele i den største kjelen hun hadde. Luftrøret hang over kanten så blodskummet kunne renne ut i et annet kar. Lungene og det kokte hjertet ble malt på kjøttkverna.
Resultat: Deilig lungemos som ble spist med bordeddik og sukker.(Bildet av slaktingen er fra Romerikes Blad.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar