Tele

Det var ikke så vanlig at folk hadde telefon i mine guttedager. Virkelig fart i utbyggingen av telenettet ble det først omkring 1980.

Hvis det var nødvendig å ringe, gikk vi til butikken og lånte telefon der. Ellers var det telefon hos Olsen tvers over veien og hos Pettersen som bodde litt lenger borte. Det er mulig gamle fru Bøckmann som bodde ved siden av bekken også hadde, men det er jeg ikke sikker på. Det var vel ikke alle det gikk an å spørre hos heller.

Å låne telefon kostet 25 øre, som ble lagt i bøssa ved siden av apparatet. Det tilsvarer omtrent tre kroner i dag.

På den tiden var det firesifrede nummer i Fredrikstad. Jeg kan enda huske plakaten med nummer 1175 på bua til drosjesjåførene ved fergestedet i Gamlebyen. Brannvesenets nummer var veldig greit: 1234.

Selvsagt hadde presten også telefon. En gang var vi noen gutter hjemme hos Calle Øby, sønnen til hjelpeprest Gunnar Øby og nå kjent som skuespiller. Han lurte en av de andre til å slå 12-34, men trykket ned gaffelen i rett øyeblikk så det ikke ble falsk alarm.

Hvis man skulle ringe over lengre distanser, var det gjerne å dra til Telegrafgården i byen og bestille samtale i luka. Så var det å vente til forbindelse var oppnådd og man ble ropt opp og tildelt boks å ha samtalen i. Rikstelefon kunne også bestilles med tilsigelse. Da ble forbindelsen satt opp når eieren av telefonen hadde hentet naboen som skulle ha samtalen.

Siden telefoner var sjeldne, ble telegrafen brukt til viktige beskjeder. Jeg kan godt huske at telegrafbudet kom med beskjeden om at min fetter Kåre på tolv år hadde druknet i Glomma under lek på lensene. Men telegrafen hadde en hyggelig funksjon også. Ved festlige anledninger kom det gjerne en hel bunke med telegrafiske lykkeønskninger. Foran i telefonkatalogen var det bilder av festblanketter å velge mellom og ferdige hilsener på rim.

Førjulstid på Grafslund II.

Grisen ble partert. Kjøttet ble pakket i folie og fraktet til fryseriet som lå ved Tøyhuset i Gamlebyen. Da dette ble lagt ned, måtte vi helt til Larsens fryseri på Selbak der det er dyrebutikk nå. (Der inne somlet vi ikke når vi hentet kjøtt sommerstid.) Skinka ble levert til kjøttbutikken i Gamlebyen for speking. Der fikk vi også kvernet medisterdeigen, men jeg kan også huske at det ble gjort med kverna hjemme. Tungt arbeid.
Så ble det stekt masse medisterkaker som ble hermetisert på glass til senere bruk.
Det ble laget sylte av grisehodet, og tante laget rull.

Jeg skal ikke gå i detaljer om kakebakinga. Det var de vanlige slaga: Sandkaker, goro, fattigmann, roks, krumkaker, delfiakake, berlinerkranser, kokoskaker, risboller, sandnøtter og selvfølgelig julekake; det stoppet visst ikke ved sju.
Mammas bokser var store og velfylte, og jula varte i så måte bokstavelig helt til påske.

Førjulstid på Grafslund I, slakting.

Livet på vår lille bondegård skilte seg neppe mye fra julestria hos bønder flest. Slakteren gikk fra gård til gård. Til oss kom enten pappas fetter Ole Moe Svendsen, som drev sitt slakteri på Fjeldstad, eller så var det hans nabo Martin?? Lilleby som kom til gården med skarpe kniver og grisemaske (et enkelt, jordmorstetoskoplignende skytevåpen som ble avfyrt med et hammerslag).
Hyla fra grisen hadde både høy frekvens og decibel når den ble hentet ut fra bingen på sin siste ferd på en 30 - 40 meter til foran låven.
Blodet ble ikke brukt i familien vår, så det rant som en liten bekk ned den lille skråningen mot låvebrua.

Etter avlivingen ble grisen skåldet med kokende vann og busta barbert bort med et verktøy som lignet et kremmerhus av metall. Deretter ble slaktet heist opp på låven med talje etter akillessenene, buken ble åpnet og innvollene tatt ut.Grisen ble gjerne hengende der noen dager.

Dagen etter var det gjerne lungemos til middag. Mamma kokte lungene hele i den største kjelen hun hadde. Luftrøret hang over kanten så blodskummet kunne renne ut i et annet kar. Lungene og det kokte hjertet ble malt på kjøttkverna. Resultat: Deilig lungemos som ble spist med bordeddik og sukker.

(Bildet av slaktingen er fra Romerikes Blad.)

Haven på Grafslund

var slett ikke noen prydhave. Den ble slått med ljå et par ganger om sommeren, men det ble kjøpt en blå Husqvarna grasklipper som Johan eller jeg dyttet rundt de siste somrene vi bodde der. Ved sydveggen lå havens blomsterbed, som mest utmerket seg med snøklokkene tidlig om våren. Ellers var det frukt og bær som gjaldt.
Ripsbuskene tok mye plass. Jeg tror det må ha vært et tjuetall av dem. Dessuten var det solbær, bringebær og et par stikkelsbærbusker. Kjøkkenet bar preg av safting og sylting med tilhørende vepse-invasjon om sommeren. Det var ikke små mengder mamma og mormor produserte.
Selvfølgelig var det kirsebær også. I de dager var det stær i Fredrikstad. Store stæreflokker som likte bær. Fugleskremsel skremte dem ikke. Så ble det kjøpt blanke folieark som ble hengt i snorer over bærbuskene. De skulle blinke og rasle fuglene vekk. Det var begrenset nytte i disse også. Til slutt hengte mamma opp ei bjelle i kirsebærtreet som hun holdt øye med fra kjøkkenet. Når fugleflokken ville slå seg ned, trakk hun i ei snor som gikk til kjøkkenvinduet så treet rista og bjella ringte. Det nyttet.
Ellers var det et tre med store, gule, saftige ”eggeplommer”. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på dem. Vi hadde diverse eplesorter også. Hvilke skriver forhåpentlig noen i en kommentar. Det største epletreet sto ved nordenden av huset. Det bar små, sure epler. Dem ble det laget gele av.

Høyonn.

I en tidligere blogg skrev jeg litt om det å dra slipesten. Blant kjedelige jobber på Grafslund sto denne langt framme i køen. Jeg vet ikke hvor mange toeggede blader det var på en slåmaskinkniv, men mange var det, og alle eggene skulle være skarpe. Det var bare å sveive på til pappa ble fornøyd.
Haga-Hoell-maskinen var produsert på Ise, og ble trukket av to hester. Graset ble liggende en dag før det måtte vendes for å kunne tørke skikkelig. Da gikk vi med høygafler og løftet og snudde det. Senere skaffet pappa høyvender. Da var det bare å kjøre fram og tilbake over enga til alt var vendt. Bak på høyvenderen var det gafler som kastet høyet høyt opp i lufta.
Etter ytterligere tørking var neste ledd i prosessen å samle høyet i muer med hesteriva. Så ble det såtet. I regnvær ble såtene bare våte ytterst. Det ble sjelden hesjet på Grafslund. Jeg kan bare huske at høyet hang på hesjer en sommer i min tid.
Såtene ble slått ut for en siste tørk før høyet ble kjørt inn på låven. Det ble lesset så mye på høyvogna at lasset måtte sikres med en stokk som ble spent fast med stramme tau.
De siste åra ble høyet kjørt inn med traktor. Pappa lånte høysvans av Kolbjørn Bøckmann. Den var så tung at det var så vidt den lille Fergusontraktoren greide å løfte lasset. Det var så lite vekt på forhjula at det nesten ikke var styring.
Pappa saltet høyet med grovt salt. Dette skulle hindre varmgang og selvantennelse om det skulle ha kommet inn noe fuktig høy.
Det var et yrende liv på gården i onna. Selvfølgelig deltok hele familien i arbeidet, men også en del store gutter fra nabolaget hjalp til mot litt lønn. Ellers samlet det seg mange unger fra distriktet. Pappa var liberal og lot oss hoppe i høyet så mye vi ville. Dette var selvfølgelig mest spennende når det var lite høy og langt ned fra bjelkene vi balanserte på. Sista og dueller der det gjaldt å rive motstanderen ned fra bjelken var også morsomt. Dessuten var låven et flott sted å leke gjemsel.

Etter at siste lass var inne på låven, var det tid for kvelds. Bordet var dekket ute i skyggen av huset, og maten smakte godt. Så ble det kveld. Vaskefatet ble fylt i stativet sitt på kjøkkenet og hele kroppen ble vasket med klut. Det klødde fælt i alle ripene etter skarpe strå.

1. mai

på Grafslund var en vanlig hverdag – så vanlig at jeg husker lite spesielt for denne datoen. Men et par minner har jeg. Det skjedde en viss mekanisering på gården vår også. Pappa hadde kjøpt en gjødselspreder. Den så ut omtrent som ei vanlig møkkakjerre, men bunnen var helt dekket av et belte som kunne settes i bevegelse bakover under kjøring. Bak var en roterende trommel med pigger som spredte møkka utover.
Et år var nok denne delen av våronna unnagjort akkurat i månedsskiftet april/mai, for jeg kan huske at pappa og jeg holdt på med rengjøring av denne gjødselssprederen utenfor fjøset da horn-musikk kunne høres i det fjerne. Jeg lyttet og undret hva det kunne være for noe. Pappas forklaring var at det var første mai. Hornmusikken var fra kommunistenes hedring av de russiske soldatene på Krigskirkegården. (To russere som døde i fangenskap på Rauøy under siste krig ligger begravd der.)
Noen år senere hadde vi kjøpt traktor. Etter det var det vanlig at jeg drev med pløying denne dagen.


Fra "Maskinlære for landbruket", utgitt 1952.

1955

 

Dette bildet tok Åse av meg sommeren 1955 med et Kodak Box kamera. Jeg tror hun stilte meg opp slik med armen opp på epletregrenen for at det skulle se mer naturlig ut.
I gresset bak meg kan en kaldbenk skimtes. Det var en glassdekt ramme der bestefar sådde grønnsaker tidlig om våren.

Huset i bakgrunnen er bryggerhuset. I det nærmeste rommet var det en diger, vedfyrt bryggepanne. Til fyringen ble det som regel brukt bakhunved. Før vi fikk vaskemaskin, ble bryggepanna brukt til å koke tøy etter at det var grundig vasket på et vaskebrett i en stor trestamp.
Noen ganger ble bryggepanna også brukt til å koke grisemat i.
En skikkelig murt bakerovn, også vedfyrt, var det også i bryggerhuset, men den var ikke i bruk i den tiden jeg kan huske.
Dessuten fungerte dette rommet som kjølerom for kveldsmelka. Melkespanna ble satt oppi en avskjæring med vann som sildret og rant fra springen.

Rommet midt i huset hadde i sin tid fungert som drengestue - altså rommet gårdsgutten bodde i. En kom inn i dette rommet gjennom døra fra "værste", rommet i motsatt ende av huset. Der var det en høvelbenk og gammelt, ubrukelig verktøy. Men litt spennende for en liten gutt var det jo.

Tresking

Treskinga på Grafslund foregikk midt på vinteren. Eriksen på Bjerringløkka var den eneste som hadde eget treskeverk. Det var liksom litt uvant å se treskeverket stå ute på jordet der med traktor som drivkraft, og at dette arbeidet skjedde i sammenheng med skuronna.
De andre bøndene eide et treskeverk sammen. Det sto lagret på Lundheim om sommeren, så den gården hadde rett til å være først med treskingen. Så ble verket kjørt fra gård til gård i tur og orden. l Jeg tror vi pleide å få det etter Arve Syversen på Bekkevold. Etter oss gikk det til Anders Thoresen på Thorslund. Verket bråket så fælt i kalde vinterkvelder at det kunne høres over store avstander.
Treskeverket var en stor, lysegul maskin på jernhjul. I min tid ble det drevet av en diger klump av en 15hk NEBB elektrisk motor som var spikret fast i oppkjørselen til låven. Kraften ble overført med brede remmer. Disse ble jevnlig innsatt med harpiks for å gi god friksjon mot remskivene. Deksler fantes ikke, så det gjaldt å holde avstand.
I forlengelsen av verket sto en hakkelsmaskin som kuttet halmen opp i korte biter. Hakkelsen ble blåst i rør inn i sjika for siden å brukes til strø i binger og båser.
En del husmødre fra nabolaget var leid inn for å hjelpe til i staen. Når nekene ble kjørt inn om høsten, ble de lagret oppå høyet. De ble lagt side om side i rekker med aksene vendt innover slik at korn som drysset skulle fanges opp. Nå skulle kornbånda skånsomt bort til treskeverket. Husmødrene og vi fra gården sto i kjede og langet kornet.
På brua på verket satt en betrodd person og utførte et viktig og farlig arbeid. Bindegarnet skulle kuttes og kornet fordeles jevnt over hele slagerens bredde. Kniven var bundet om håndleddet og var en hjemmelaget, tomahawklignende sak – et trekantet slåmaskinblad som var spikret på en kort kjepp. Til høyre på bildet sees kassa som han eller hun hadde bena nedi.
Slageren var en trommel med rader med 5 cm lange jernpigger som slo kornet løs fra aksene. Jeg tror den hadde 1600 omdreininger i minuttet. I alle fall gikk den veldig fort.
På Thorslund skjedde det en ulykke. En mann tråkket rett oppi slageren mens treskeverket gikk. Benet ble revet av ved kneet.
Det var ikke så mye som var lettvint i de dager. Kornet som ble samlet i sekker, bar pappa på ryggen over gården til stabburet. En god del av det skulle til og med opp trappa til andre etasje.
Treskeverket på bildet ligner mye på det jeg kan huske. Men det hadde ikke lemmer til å beskytte mot remdriften til slageren slik dette har.

Fra riktig gamle dager.

 

Her sitter pappa på sin mors fang i haven på Grafslund. Farfar kjøpte visstnok gården da pappa var 2 år gammel, så dette bildet må våre fra tiden rundt 1916 eller -17.
Jeg er ikke sikker på hvem piken til venstre er, men kanskje noen andre vet?

Snill hest?

Den siste hesten vi hadde, var en fjording. Navnet var selvfølgelig "Blakken". Heter fjordinger noe annet?
Vallaken var en ordentlig luring. Det nyttet ikke å bruke grime når den skulle tjores. Den greide den lett å få av seg. Derfor bandt pappa den med stramt tau rundt halsen. Om det ble regn, måtte tauet sjekkes, for tau strammer seg når det blir vått.

Det må ha vært på denne tiden av året. Det var vel en 15cm med snø og skikkelig skare. Blakken hadde ikke bare fått av seg tauet. Han hadde åpnet stalldøre (som gikk innover) og tatt seg en tur bort på jordet.
Jeg tok med meg bisselet og gikk for å hente han. Rett ved hesten var det en tønne som var fin å klatre på, så jeg leide Blakken dit og klatret opp på hesteryggen. Jeg hadde ikke med tømmer. Derfor la jeg meg over nakken på hesten og styrte ved å holde i ringene på siden av munnbittet?
Hvem hadde makta? Ikke jeg. Hesten satte av sted i god fart til jeg ramlet av. Jeg må ha tatt et ganske flatt stup, for skaren traff meg rett i panna. Hesten stoppet og ventet noen meter fra meg. Så lot han seg villig leie tilbake til stallen, der jeg sørget for å binde ham skikkelig.

Grafslundvinter.

Turen til Norefjell i forrige uke fikk meg til å tenke på vintrene på 50-tallet. Direkte snørikt har vel Fredrikstaddistriktet sjelden vært, men det vanlige den gangen var at januar var kald. Det glødet i koksovnen, og ute var det brøytekanter langs Torsnesveien. Vi var irritert på strøbilen som ødela det fine sparkeføret. Men det var gjerne glatt nok langs kantene, så vi kom da fram. Sparkstøttingen var det normale framkomstmiddelet på skoleveien og et flott leketøy på kveldene. Når vi var mange ute, ble sparkene kjørt i hverandre så det ble lange tog av det.
Før jeg begynte på skolen, var det en morsom aktivitet å lage ”veier” på kryss og tvers over tunet med en liten, hjemmesnekret plog.
Godt vinterføre (les: sledeføre) var også bra for gårdsarbeidet. Møkkademma bak låven var full, og gjødsla skulle fraktes dit den ville bli mest nyttig, dvs. årets potetåker. Da jeg var 10 – 12 år gammel var jeg stor og sterk nok til å ta min del av denne jobben. Det var bare å gå ut i demma med møkkagrepet og lesse sleden full. Jeg tror jeg kunne rekke et par lass på en ettermiddag. Men pappa betalte da for det også. 50 øre lasset.
Jobben var grei nok, den. Men den gangen den harde skorpa brast og det ene benet sank nedi bløta under til den nådde skrittet, var IKKE morsom.