Tele

Det var ikke så vanlig at folk hadde telefon i mine guttedager. Virkelig fart i utbyggingen av telenettet ble det først omkring 1980.

Hvis det var nødvendig å ringe, gikk vi til butikken og lånte telefon der. Ellers var det telefon hos Olsen tvers over veien og hos Pettersen som bodde litt lenger borte. Det er mulig gamle fru Bøckmann som bodde ved siden av bekken også hadde, men det er jeg ikke sikker på. Det var vel ikke alle det gikk an å spørre hos heller.

Å låne telefon kostet 25 øre, som ble lagt i bøssa ved siden av apparatet. Det tilsvarer omtrent tre kroner i dag.

På den tiden var det firesifrede nummer i Fredrikstad. Jeg kan enda huske plakaten med nummer 1175 på bua til drosjesjåførene ved fergestedet i Gamlebyen. Brannvesenets nummer var veldig greit: 1234.

Selvsagt hadde presten også telefon. En gang var vi noen gutter hjemme hos Calle Øby, sønnen til hjelpeprest Gunnar Øby og nå kjent som skuespiller. Han lurte en av de andre til å slå 12-34, men trykket ned gaffelen i rett øyeblikk så det ikke ble falsk alarm.

Hvis man skulle ringe over lengre distanser, var det gjerne å dra til Telegrafgården i byen og bestille samtale i luka. Så var det å vente til forbindelse var oppnådd og man ble ropt opp og tildelt boks å ha samtalen i. Rikstelefon kunne også bestilles med tilsigelse. Da ble forbindelsen satt opp når eieren av telefonen hadde hentet naboen som skulle ha samtalen.

Siden telefoner var sjeldne, ble telegrafen brukt til viktige beskjeder. Jeg kan godt huske at telegrafbudet kom med beskjeden om at min fetter Kåre på tolv år hadde druknet i Glomma under lek på lensene. Men telegrafen hadde en hyggelig funksjon også. Ved festlige anledninger kom det gjerne en hel bunke med telegrafiske lykkeønskninger. Foran i telefonkatalogen var det bilder av festblanketter å velge mellom og ferdige hilsener på rim.