Kino

Om tillatelse til å gå på kino skriver Åse:
Vi fikk ikke lov å gå på kino. Men det fantes 2 unntak:
Heidi-filmer og naturfilmer.
Foreldrene våre hadde slett ikke lyst til å være så strenge, men de ville ikke utsette oss for noe som kunne skade barnesinnet.
"Mamma, kan jeg få lov å gå på kino?" "Er det en naturfilm?" "Jada, mamma!" Forklaring fulgte. "Jeg vet ikke riktig. Du får spørre pappa. Han er i fjøset."
50?? meter til fjøset. "Var det mulig å få lov å gå på kino?" Grundig utspørring. "Kan vi være sikre på at det er en naturfilm? Du får la mamma avgjøre det." Men mamma likte ikke å ta ansvaret denne gang. Kanskje tittelen på filmen var vill-ledende? Tilbake til pappa igjen. Han skulle ønske det var en Heidi-film,. Da hadde jo avgjørelsen blitt lettere. Men hvis mamma lot meg få gå, fikk det være greit for denne gangen.
Det var ikke så greit å være foreldre i 50-åra heller!

Kommentar:
Selv om jeg er seks år yngre, opplevde jeg akkurat den samme prosedyren. Men fra jeg var 12-13 år sluttet jeg å spørre. Jeg var da avisbud og tjente mine egne 75 kr i måneden. Siden jeg ikke hadde spurt, fortalte jeg heller ikke hvor jeg hadde vært.

Åse skriver:

En sjelden gang tok jeg turen innom fjøset.
Antagelig helst når jeg ble sent for å gi pappa en beskjed mens han var opptatt med melkingen Vi hadde ikke melkemaskiner på den tiden... Hvis han var i det ertne hjørnet, ble jeg plutselig spurt om jeg var tørst, og melken som så trofast hadde sjusjet mot bunnen av melkebøtta, forandret retning . Jeg fikk garantert, fersk leskedrikk, uberørt av menneskhender rett inn i munnen. Melk rett fra kua var faktisk godt.
Jeg skulle sikkert bare gi beskjed om at kveldsmaten var klar eller noe sånt når pappa var i det hjørnet..
Noen få ganger i min folkeskoletid hadde jeg alvorlige ting å drøfte med min far i fjøset. Jeg kalte det samvittighetsvandringene.