Haven på Grafslund

var slett ikke noen prydhave. Den ble slått med ljå et par ganger om sommeren, men det ble kjøpt en blå Husqvarna grasklipper som Johan eller jeg dyttet rundt de siste somrene vi bodde der. Ved sydveggen lå havens blomsterbed, som mest utmerket seg med snøklokkene tidlig om våren. Ellers var det frukt og bær som gjaldt.
Ripsbuskene tok mye plass. Jeg tror det må ha vært et tjuetall av dem. Dessuten var det solbær, bringebær og et par stikkelsbærbusker. Kjøkkenet bar preg av safting og sylting med tilhørende vepse-invasjon om sommeren. Det var ikke små mengder mamma og mormor produserte.
Selvfølgelig var det kirsebær også. I de dager var det stær i Fredrikstad. Store stæreflokker som likte bær. Fugleskremsel skremte dem ikke. Så ble det kjøpt blanke folieark som ble hengt i snorer over bærbuskene. De skulle blinke og rasle fuglene vekk. Det var begrenset nytte i disse også. Til slutt hengte mamma opp ei bjelle i kirsebærtreet som hun holdt øye med fra kjøkkenet. Når fugleflokken ville slå seg ned, trakk hun i ei snor som gikk til kjøkkenvinduet så treet rista og bjella ringte. Det nyttet.
Ellers var det et tre med store, gule, saftige ”eggeplommer”. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på dem. Vi hadde diverse eplesorter også. Hvilke skriver forhåpentlig noen i en kommentar. Det største epletreet sto ved nordenden av huset. Det bar små, sure epler. Dem ble det laget gele av.

Høyonn.

I en tidligere blogg skrev jeg litt om det å dra slipesten. Blant kjedelige jobber på Grafslund sto denne langt framme i køen. Jeg vet ikke hvor mange toeggede blader det var på en slåmaskinkniv, men mange var det, og alle eggene skulle være skarpe. Det var bare å sveive på til pappa ble fornøyd.
Haga-Hoell-maskinen var produsert på Ise, og ble trukket av to hester. Graset ble liggende en dag før det måtte vendes for å kunne tørke skikkelig. Da gikk vi med høygafler og løftet og snudde det. Senere skaffet pappa høyvender. Da var det bare å kjøre fram og tilbake over enga til alt var vendt. Bak på høyvenderen var det gafler som kastet høyet høyt opp i lufta.
Etter ytterligere tørking var neste ledd i prosessen å samle høyet i muer med hesteriva. Så ble det såtet. I regnvær ble såtene bare våte ytterst. Det ble sjelden hesjet på Grafslund. Jeg kan bare huske at høyet hang på hesjer en sommer i min tid.
Såtene ble slått ut for en siste tørk før høyet ble kjørt inn på låven. Det ble lesset så mye på høyvogna at lasset måtte sikres med en stokk som ble spent fast med stramme tau.
De siste åra ble høyet kjørt inn med traktor. Pappa lånte høysvans av Kolbjørn Bøckmann. Den var så tung at det var så vidt den lille Fergusontraktoren greide å løfte lasset. Det var så lite vekt på forhjula at det nesten ikke var styring.
Pappa saltet høyet med grovt salt. Dette skulle hindre varmgang og selvantennelse om det skulle ha kommet inn noe fuktig høy.
Det var et yrende liv på gården i onna. Selvfølgelig deltok hele familien i arbeidet, men også en del store gutter fra nabolaget hjalp til mot litt lønn. Ellers samlet det seg mange unger fra distriktet. Pappa var liberal og lot oss hoppe i høyet så mye vi ville. Dette var selvfølgelig mest spennende når det var lite høy og langt ned fra bjelkene vi balanserte på. Sista og dueller der det gjaldt å rive motstanderen ned fra bjelken var også morsomt. Dessuten var låven et flott sted å leke gjemsel.

Etter at siste lass var inne på låven, var det tid for kvelds. Bordet var dekket ute i skyggen av huset, og maten smakte godt. Så ble det kveld. Vaskefatet ble fylt i stativet sitt på kjøkkenet og hele kroppen ble vasket med klut. Det klødde fælt i alle ripene etter skarpe strå.