Kino

Om tillatelse til å gå på kino skriver Åse:
Vi fikk ikke lov å gå på kino. Men det fantes 2 unntak:
Heidi-filmer og naturfilmer.
Foreldrene våre hadde slett ikke lyst til å være så strenge, men de ville ikke utsette oss for noe som kunne skade barnesinnet.
"Mamma, kan jeg få lov å gå på kino?" "Er det en naturfilm?" "Jada, mamma!" Forklaring fulgte. "Jeg vet ikke riktig. Du får spørre pappa. Han er i fjøset."
50?? meter til fjøset. "Var det mulig å få lov å gå på kino?" Grundig utspørring. "Kan vi være sikre på at det er en naturfilm? Du får la mamma avgjøre det." Men mamma likte ikke å ta ansvaret denne gang. Kanskje tittelen på filmen var vill-ledende? Tilbake til pappa igjen. Han skulle ønske det var en Heidi-film,. Da hadde jo avgjørelsen blitt lettere. Men hvis mamma lot meg få gå, fikk det være greit for denne gangen.
Det var ikke så greit å være foreldre i 50-åra heller!

Kommentar:
Selv om jeg er seks år yngre, opplevde jeg akkurat den samme prosedyren. Men fra jeg var 12-13 år sluttet jeg å spørre. Jeg var da avisbud og tjente mine egne 75 kr i måneden. Siden jeg ikke hadde spurt, fortalte jeg heller ikke hvor jeg hadde vært.

Åse skriver:

En sjelden gang tok jeg turen innom fjøset.
Antagelig helst når jeg ble sent for å gi pappa en beskjed mens han var opptatt med melkingen Vi hadde ikke melkemaskiner på den tiden... Hvis han var i det ertne hjørnet, ble jeg plutselig spurt om jeg var tørst, og melken som så trofast hadde sjusjet mot bunnen av melkebøtta, forandret retning . Jeg fikk garantert, fersk leskedrikk, uberørt av menneskhender rett inn i munnen. Melk rett fra kua var faktisk godt.
Jeg skulle sikkert bare gi beskjed om at kveldsmaten var klar eller noe sånt når pappa var i det hjørnet..
Noen få ganger i min folkeskoletid hadde jeg alvorlige ting å drøfte med min far i fjøset. Jeg kalte det samvittighetsvandringene.

Tante

Tante bodde hjemme. Det meste av den historien skal jeg la ligge. Ikke vet jeg hvorfor hun flyttet inn hos oss slik at det ble en storfamilie med mamma, pappa, etter hvert fem barn + et besteforeldrepar. Men jeg gir onkel Franck rett. Han sa at en burde bo langt nok borte til at en behøvde yttertøy for å gå på besøk.
På den tiden begynte folk å gjøre noe med svettelukta si. Middelet het Yaxa og ble dusjet under armene fra små plastflasker med skrukork.
Tante fikk jobb på ”Plastikken” (Norsk plastic.co?), en liten fabrikk som laget disse flaskene. Hun jobbet hver dag til klokka fire, men hadde også med seg hjemmearbeid. Flaskekorkene ble støpt flere sammen og måtte skilles manuelt. Digre esker med slike ble gjort ferdig på Grafslund.
Tante hadde et usedvanlig lag med dyr. Når vi hadde små kyllinger, var det første hun gjorde når hun kom fra arbeidet å gå til kyllinghuset og stelle med kyllingene. Siden var det fuglene som kom henne i møte og flakset opp på skuldrene hennes. ”Veng opp,” sa tante, og så hadde hun høner på både skuldre og utstrakte armer.
En sommer ble et pinnsvinrede ødelagt av slåmaskinen, men et par unger på 7-8 cm var uskadet. Tante reddet dem med teskje og lunken melk. Det ene, som fikk navnet ”Pinne”, vokste opp og ble skikkelig tamt. Men det fikk et tragisk endelikt. Jørgen som hogde ved for pappa, fikk se Pinne i vedskjulet. Han slo i hjel skadedyret med det samme.

Vanntroa

 

Enten det var langtur til mølla eller den ukentlige skyllehentingen i Gamlebyen hadde hesten sitt faste stopp her for å slukke tørsten.

Gansrød

Sommeren er på hell. Men det er varmt nok midt på dagen til litt mimring om badesesongene noen tiår tilbake.
På folkeskolen lærte vi at danskene var et syklende folk. Men det var sannelig vi også. Det var vel ikke mange som hadde råd til å kjøpe bil, og hadde man råd, måtte man ha gode nok grunner til å få kjøpetillatelse. Folk brukte ikke bilen til hverdags heller, men mer til spesielle anledninger.
Framkomstmiddelet, altså sykkelen, bestemte hvilket badested som ble oppsøkt i sommervarmen. Gansrødbukta lå nær nok til å bli det naturlige valget for hele Østsiden. I Gansrød var det langgrunt, bunnen var relativt fast, men å kalle den sandbunn vil være å skryte. Det var dårlig sikt i brakkvannet. Likevel stakk misunnelsen i meg når jeg så den jevne sykkelstrømmen mot badestedet mens jeg lå på knærne og tynnet gulrøtter med mammas røde saft som tørstedrikk.
Det var like tett med folk i Gansrød som det er i Foten nå. Folk lå og solte seg tett i tett både på gras og fjell, guttungene i leopardmønstrede badebukser. Tarzan var stor helt i de dager. Populærmusikken runget fra et par store høyttalere på taket til bua til Jens Andersen, som alle bare kalte ”Disch”. Han solgte brus, is, vafler, sjokolade og 5-øres karameller. Det var tre slags ispinner å velge mellom: sjokolade-, jordbær- og krokanis. Alle kostet 50 øre. Samme prisen var det for en liten flaske brus. Jeg minnes Krysto, Isi-Cola og Sitronbrus.
Bua til Jens var et spesielt byggverk. Den startet med karosseriet til en gammel torsnesbuss som han bygde inn. Siden ble det bygd på både den ene og den andre veien. Plassen foran bua var slett og fin. Betongdekket han hadde der, fortsatte han å vide ut til lenge etter at Gansrød hadde mistet sin betydning som badested. Det ble nok noen hundre kvadratmeter av det.
Langgrunt var det, som før nevnt. Ved lavvann lå bunnen tørr langt utover. Her nyttet det ikke å kaste seg ut i det. Ved litt høyere vannstand løp vi utover så vannet sprutet oppover kroppen. Etter hvert ble det kne- og hoftedypt, og plutselig var møllabakken der. Da var det brådypt. Jeg aner ikke hvor dypt, for jeg holdt meg helst ved overflaten.
Ethvert badested med respekt for seg selv må ha stupetårn. Gansrøds var på en flåte, og var vel også et byggverk fra Disch’s hånd. Det ble bygd på land og slept ut til plassen sin av ”Goliath Øra”, som var en diger beltebil som tyskerne hadde etterlatt ved kortbølgesenderen på Øra. Om høsten ble det dratt på land igjen for ikke å bli ødelagt av isen.
Nå og da tar jeg fremdeles en tur til barndomstraktene. Veien ned til Gansrødbukta har så digre hull at den ikke er kjørbar for vanlige biler. Det er nesten ikke spor etter betongen til Jens Andersen. Fredrikstad kommune må ha hatt en kjempejobb med å fjerne den. Grunna er nesten gjengrodd av siv. Badestedet er bare et minne i halv- og helgamle øssiafolks hoder nå.

Haven på Grafslund

var slett ikke noen prydhave. Den ble slått med ljå et par ganger om sommeren, men det ble kjøpt en blå Husqvarna grasklipper som Johan eller jeg dyttet rundt de siste somrene vi bodde der. Ved sydveggen lå havens blomsterbed, som mest utmerket seg med snøklokkene tidlig om våren. Ellers var det frukt og bær som gjaldt.
Ripsbuskene tok mye plass. Jeg tror det må ha vært et tjuetall av dem. Dessuten var det solbær, bringebær og et par stikkelsbærbusker. Kjøkkenet bar preg av safting og sylting med tilhørende vepse-invasjon om sommeren. Det var ikke små mengder mamma og mormor produserte.
Selvfølgelig var det kirsebær også. I de dager var det stær i Fredrikstad. Store stæreflokker som likte bær. Fugleskremsel skremte dem ikke. Så ble det kjøpt blanke folieark som ble hengt i snorer over bærbuskene. De skulle blinke og rasle fuglene vekk. Det var begrenset nytte i disse også. Til slutt hengte mamma opp ei bjelle i kirsebærtreet som hun holdt øye med fra kjøkkenet. Når fugleflokken ville slå seg ned, trakk hun i ei snor som gikk til kjøkkenvinduet så treet rista og bjella ringte. Det nyttet.
Ellers var det et tre med store, gule, saftige ”eggeplommer”. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på dem. Vi hadde diverse eplesorter også. Hvilke skriver forhåpentlig noen i en kommentar. Det største epletreet sto ved nordenden av huset. Det bar små, sure epler. Dem ble det laget gele av.

Høyonn.

I en tidligere blogg skrev jeg litt om det å dra slipesten. Blant kjedelige jobber på Grafslund sto denne langt framme i køen. Jeg vet ikke hvor mange toeggede blader det var på en slåmaskinkniv, men mange var det, og alle eggene skulle være skarpe. Det var bare å sveive på til pappa ble fornøyd.
Haga-Hoell-maskinen var produsert på Ise, og ble trukket av to hester. Graset ble liggende en dag før det måtte vendes for å kunne tørke skikkelig. Da gikk vi med høygafler og løftet og snudde det. Senere skaffet pappa høyvender. Da var det bare å kjøre fram og tilbake over enga til alt var vendt. Bak på høyvenderen var det gafler som kastet høyet høyt opp i lufta.
Etter ytterligere tørking var neste ledd i prosessen å samle høyet i muer med hesteriva. Så ble det såtet. I regnvær ble såtene bare våte ytterst. Det ble sjelden hesjet på Grafslund. Jeg kan bare huske at høyet hang på hesjer en sommer i min tid.
Såtene ble slått ut for en siste tørk før høyet ble kjørt inn på låven. Det ble lesset så mye på høyvogna at lasset måtte sikres med en stokk som ble spent fast med stramme tau.
De siste åra ble høyet kjørt inn med traktor. Pappa lånte høysvans av Kolbjørn Bøckmann. Den var så tung at det var så vidt den lille Fergusontraktoren greide å løfte lasset. Det var så lite vekt på forhjula at det nesten ikke var styring.
Pappa saltet høyet med grovt salt. Dette skulle hindre varmgang og selvantennelse om det skulle ha kommet inn noe fuktig høy.
Det var et yrende liv på gården i onna. Selvfølgelig deltok hele familien i arbeidet, men også en del store gutter fra nabolaget hjalp til mot litt lønn. Ellers samlet det seg mange unger fra distriktet. Pappa var liberal og lot oss hoppe i høyet så mye vi ville. Dette var selvfølgelig mest spennende når det var lite høy og langt ned fra bjelkene vi balanserte på. Sista og dueller der det gjaldt å rive motstanderen ned fra bjelken var også morsomt. Dessuten var låven et flott sted å leke gjemsel.

Etter at siste lass var inne på låven, var det tid for kvelds. Bordet var dekket ute i skyggen av huset, og maten smakte godt. Så ble det kveld. Vaskefatet ble fylt i stativet sitt på kjøkkenet og hele kroppen ble vasket med klut. Det klødde fælt i alle ripene etter skarpe strå.