Fra riktig gamle dager.

 

Her sitter pappa på sin mors fang i haven på Grafslund. Farfar kjøpte visstnok gården da pappa var 2 år gammel, så dette bildet må våre fra tiden rundt 1916 eller -17.
Jeg er ikke sikker på hvem piken til venstre er, men kanskje noen andre vet?

Snill hest?

Den siste hesten vi hadde, var en fjording. Navnet var selvfølgelig "Blakken". Heter fjordinger noe annet?
Vallaken var en ordentlig luring. Det nyttet ikke å bruke grime når den skulle tjores. Den greide den lett å få av seg. Derfor bandt pappa den med stramt tau rundt halsen. Om det ble regn, måtte tauet sjekkes, for tau strammer seg når det blir vått.

Det må ha vært på denne tiden av året. Det var vel en 15cm med snø og skikkelig skare. Blakken hadde ikke bare fått av seg tauet. Han hadde åpnet stalldøre (som gikk innover) og tatt seg en tur bort på jordet.
Jeg tok med meg bisselet og gikk for å hente han. Rett ved hesten var det en tønne som var fin å klatre på, så jeg leide Blakken dit og klatret opp på hesteryggen. Jeg hadde ikke med tømmer. Derfor la jeg meg over nakken på hesten og styrte ved å holde i ringene på siden av munnbittet?
Hvem hadde makta? Ikke jeg. Hesten satte av sted i god fart til jeg ramlet av. Jeg må ha tatt et ganske flatt stup, for skaren traff meg rett i panna. Hesten stoppet og ventet noen meter fra meg. Så lot han seg villig leie tilbake til stallen, der jeg sørget for å binde ham skikkelig.

På kartet.

Klikk i kartet for full størrelse.

 

Kartet viser hvor Grafslund lå. De grå feltene viser det som var igjen av dyrkbar jord etter at det var leid ut eller solgt tomter langs Torsnesveien. Alt innenfor de blå strekene har altså tilhørt gården.
Jeg har også tegnet inn husene på gården, men resultatet har blitt svært omtrentlig både når det gjelder plassering og størrelse.

Mer vinter.

Vinterskotøyet var beksømstøvler. De var fryktelig glatte å gå på når de var nye eller nyhalvsålte, men det hjalp litt når de var blitt skrubbet litt opp under.
Når jeg skulle gå på ski, måtte remma på bindingen plasseres over hælen for ikke å falle av. Senere fikk støvelhælen et spor til denne remma.

Støvlene var ikke bare til skibruk. Skøyter var en yndet aktivitet. Det var bare å ta sparken fatt og dra til Gamlebyen. Skruskøytene ble festet på støvlene, og så var det bare å gå. De store guttene hadde egne områder på vollgravene der de spilte bandy.
Noen få hadde lengdeløpskøyter. De gikk med henda på ryggen og tok lange skjær.
Vollmester Olaf Larsen ryddet isen for snø når det var nødvendig.

Et år hadde vi skøytedag på Wiesebanen. Det var hurtigløp og stoppeklokke som gjaldt, selv om lengdeløpskøyter som sagt var sjelden vare. Den prestasjonen jeg husker best fra denne dagen, sto en gutt i klassen over meg for. Han hadde nok fått nye skøyter som skulle være store nok til å vokse i. Han stavret rundt hele banen med innsiden av støvlene nede på isen.

Grafslund

 

Bildet er en delvis rekonstruktsjon. Det er litt feil ved låvedøra på midten. Der var taket oppbygd og gikk like langt fram som sjikene.

Grafslundvinter.

Turen til Norefjell i forrige uke fikk meg til å tenke på vintrene på 50-tallet. Direkte snørikt har vel Fredrikstaddistriktet sjelden vært, men det vanlige den gangen var at januar var kald. Det glødet i koksovnen, og ute var det brøytekanter langs Torsnesveien. Vi var irritert på strøbilen som ødela det fine sparkeføret. Men det var gjerne glatt nok langs kantene, så vi kom da fram. Sparkstøttingen var det normale framkomstmiddelet på skoleveien og et flott leketøy på kveldene. Når vi var mange ute, ble sparkene kjørt i hverandre så det ble lange tog av det.
Før jeg begynte på skolen, var det en morsom aktivitet å lage ”veier” på kryss og tvers over tunet med en liten, hjemmesnekret plog.
Godt vinterføre (les: sledeføre) var også bra for gårdsarbeidet. Møkkademma bak låven var full, og gjødsla skulle fraktes dit den ville bli mest nyttig, dvs. årets potetåker. Da jeg var 10 – 12 år gammel var jeg stor og sterk nok til å ta min del av denne jobben. Det var bare å gå ut i demma med møkkagrepet og lesse sleden full. Jeg tror jeg kunne rekke et par lass på en ettermiddag. Men pappa betalte da for det også. 50 øre lasset.
Jobben var grei nok, den. Men den gangen den harde skorpa brast og det ene benet sank nedi bløta under til den nådde skrittet, var IKKE morsom.