Pappa gikk

Nå sitter bøndene. Før i tida gikk de. Bak plogen, bak harva, bak såmaskinen.
Mekanisering og motordrift var kommet i gang da jeg var liten. Vår nabo på Øra, Kolbjørn Bøckmann, hadde fått tillatelse til å kjøpe traktor. Men tillatelsen var betinget at han også skulle kjøre for noen nabobønder. Så han utførte det meste av pløying og harving med sin Ferguson TE, i vår tid kalt Gråtass.
Men ellers gikk altså pappa. Kunstgjødselspredingen foregikk ved at han fylte ei 10-litersbøtte med gjødsel. Den bar han i venstre armkrok mens han rytmisk spredte gjødsla på samme måte som vi kan se på bibelske bilder av såmannen. Det ble ganske mange turer med spredning og tilbake for å fylle bøtta.
Siden fikk han seg kunstgjødselspreder som hesten dro. Men han gikk bak den også. Så gikk han bak hestehakka når potetrender skulle lages, poteter settes, dekkes og hyppes.
For ikke å kjede leserne med enda mer gåing – det var mye mer, skal jeg nevne at det fantes sete på noen redskaper: Slåmaskin, høyrive, høyvender og kokestokk. Ellers gikk det jo an å stå i både vogner og kjerre når de var uten lass.

Doble vinduer.

Åse oppfordrer meg i en kommentar til å skrive om doble vinduer. At det skulle bli et bloggtema, har jeg aldri tenkt på, men her er et forsøk.
Doble vinduer hørte nemlig med til årets skiftninger like sikkert som onnene kom i tur og orden.
De opprinnelige vinduene på Grafslund hadde selvfølgelig enkle glass. Det var 2-fags vinduer med tre glass i hvert.
Men midt på 50-tallet, tror jeg, ble de fleste vinduene skiftet ut med det vi kalte dobbeltvinduer. Det ytterste, som var på plass hele året, ble åpnet utover (selvsagt). Varevinduene ble åpnet innover. De ble tatt ut om våren og lagret til de ble satt inn igjen om høsten. De fikk forresten ikke så flotte isroser om vinteren, heller.
Men stuevinduene ble aldri byttet. En dag kom en selger på døra og hadde en grei og rimelig løsning på dette. (Mamma falt gjerne for sånt.) Det var plastikkvinduer som var laget på mål til sin plass. De ble festet med en mekanisme som ligner på våre dagers plastposer med "glidelås". Den ene delen av låsen ble festet med en list som ble spikret fast i vinduskarmen. Det måtte en del kraft til for å klemme delene sammen. Dessuten trakk plasten seg litt sammen under sommerlagringen, så kantene måtte strekkes før det var mulig å få festet vinduene helt ut i hjørnene.
Men tett var det. Hvis det blåste ute, beveget plasten seg i takt med trekken i de ytterste vinduene.

Flyfoto

Dette bildet har jeg lagt på nettet før. Låven er rekonstruert, men taket over den lille låvebrua har jeg ikke fått med slik det så ut.

 

Foran låven kan vi se hønsehuset. Våningshuset ligger til venstre i bildet. Resten av bebyggelsen er stort sett skjult av de store trærne.
De små flekkene rett bortenfor åkeren er Oscar Olsens bikuber.

1. mai

på Grafslund var en vanlig hverdag – så vanlig at jeg husker lite spesielt for denne datoen. Men et par minner har jeg. Det skjedde en viss mekanisering på gården vår også. Pappa hadde kjøpt en gjødselspreder. Den så ut omtrent som ei vanlig møkkakjerre, men bunnen var helt dekket av et belte som kunne settes i bevegelse bakover under kjøring. Bak var en roterende trommel med pigger som spredte møkka utover.
Et år var nok denne delen av våronna unnagjort akkurat i månedsskiftet april/mai, for jeg kan huske at pappa og jeg holdt på med rengjøring av denne gjødselssprederen utenfor fjøset da horn-musikk kunne høres i det fjerne. Jeg lyttet og undret hva det kunne være for noe. Pappas forklaring var at det var første mai. Hornmusikken var fra kommunistenes hedring av de russiske soldatene på Krigskirkegården. (To russere som døde i fangenskap på Rauøy under siste krig ligger begravd der.)
Noen år senere hadde vi kjøpt traktor. Etter det var det vanlig at jeg drev med pløying denne dagen.


Fra "Maskinlære for landbruket", utgitt 1952.

1955

 

Dette bildet tok Åse av meg sommeren 1955 med et Kodak Box kamera. Jeg tror hun stilte meg opp slik med armen opp på epletregrenen for at det skulle se mer naturlig ut.
I gresset bak meg kan en kaldbenk skimtes. Det var en glassdekt ramme der bestefar sådde grønnsaker tidlig om våren.

Huset i bakgrunnen er bryggerhuset. I det nærmeste rommet var det en diger, vedfyrt bryggepanne. Til fyringen ble det som regel brukt bakhunved. Før vi fikk vaskemaskin, ble bryggepanna brukt til å koke tøy etter at det var grundig vasket på et vaskebrett i en stor trestamp.
Noen ganger ble bryggepanna også brukt til å koke grisemat i.
En skikkelig murt bakerovn, også vedfyrt, var det også i bryggerhuset, men den var ikke i bruk i den tiden jeg kan huske.
Dessuten fungerte dette rommet som kjølerom for kveldsmelka. Melkespanna ble satt oppi en avskjæring med vann som sildret og rant fra springen.

Rommet midt i huset hadde i sin tid fungert som drengestue - altså rommet gårdsgutten bodde i. En kom inn i dette rommet gjennom døra fra "værste", rommet i motsatt ende av huset. Der var det en høvelbenk og gammelt, ubrukelig verktøy. Men litt spennende for en liten gutt var det jo.

Tresking

Treskinga på Grafslund foregikk midt på vinteren. Eriksen på Bjerringløkka var den eneste som hadde eget treskeverk. Det var liksom litt uvant å se treskeverket stå ute på jordet der med traktor som drivkraft, og at dette arbeidet skjedde i sammenheng med skuronna.
De andre bøndene eide et treskeverk sammen. Det sto lagret på Lundheim om sommeren, så den gården hadde rett til å være først med treskingen. Så ble verket kjørt fra gård til gård i tur og orden. l Jeg tror vi pleide å få det etter Arve Syversen på Bekkevold. Etter oss gikk det til Anders Thoresen på Thorslund. Verket bråket så fælt i kalde vinterkvelder at det kunne høres over store avstander.
Treskeverket var en stor, lysegul maskin på jernhjul. I min tid ble det drevet av en diger klump av en 15hk NEBB elektrisk motor som var spikret fast i oppkjørselen til låven. Kraften ble overført med brede remmer. Disse ble jevnlig innsatt med harpiks for å gi god friksjon mot remskivene. Deksler fantes ikke, så det gjaldt å holde avstand.
I forlengelsen av verket sto en hakkelsmaskin som kuttet halmen opp i korte biter. Hakkelsen ble blåst i rør inn i sjika for siden å brukes til strø i binger og båser.
En del husmødre fra nabolaget var leid inn for å hjelpe til i staen. Når nekene ble kjørt inn om høsten, ble de lagret oppå høyet. De ble lagt side om side i rekker med aksene vendt innover slik at korn som drysset skulle fanges opp. Nå skulle kornbånda skånsomt bort til treskeverket. Husmødrene og vi fra gården sto i kjede og langet kornet.
På brua på verket satt en betrodd person og utførte et viktig og farlig arbeid. Bindegarnet skulle kuttes og kornet fordeles jevnt over hele slagerens bredde. Kniven var bundet om håndleddet og var en hjemmelaget, tomahawklignende sak – et trekantet slåmaskinblad som var spikret på en kort kjepp. Til høyre på bildet sees kassa som han eller hun hadde bena nedi.
Slageren var en trommel med rader med 5 cm lange jernpigger som slo kornet løs fra aksene. Jeg tror den hadde 1600 omdreininger i minuttet. I alle fall gikk den veldig fort.
På Thorslund skjedde det en ulykke. En mann tråkket rett oppi slageren mens treskeverket gikk. Benet ble revet av ved kneet.
Det var ikke så mye som var lettvint i de dager. Kornet som ble samlet i sekker, bar pappa på ryggen over gården til stabburet. En god del av det skulle til og med opp trappa til andre etasje.
Treskeverket på bildet ligner mye på det jeg kan huske. Men det hadde ikke lemmer til å beskytte mot remdriften til slageren slik dette har.

Fra riktig gamle dager.

 

Her sitter pappa på sin mors fang i haven på Grafslund. Farfar kjøpte visstnok gården da pappa var 2 år gammel, så dette bildet må våre fra tiden rundt 1916 eller -17.
Jeg er ikke sikker på hvem piken til venstre er, men kanskje noen andre vet?