Vanntroa

 

Enten det var langtur til mølla eller den ukentlige skyllehentingen i Gamlebyen hadde hesten sitt faste stopp her for å slukke tørsten.

Gansrød

Sommeren er på hell. Men det er varmt nok midt på dagen til litt mimring om badesesongene noen tiår tilbake.
På folkeskolen lærte vi at danskene var et syklende folk. Men det var sannelig vi også. Det var vel ikke mange som hadde råd til å kjøpe bil, og hadde man råd, måtte man ha gode nok grunner til å få kjøpetillatelse. Folk brukte ikke bilen til hverdags heller, men mer til spesielle anledninger.
Framkomstmiddelet, altså sykkelen, bestemte hvilket badested som ble oppsøkt i sommervarmen. Gansrødbukta lå nær nok til å bli det naturlige valget for hele Østsiden. I Gansrød var det langgrunt, bunnen var relativt fast, men å kalle den sandbunn vil være å skryte. Det var dårlig sikt i brakkvannet. Likevel stakk misunnelsen i meg når jeg så den jevne sykkelstrømmen mot badestedet mens jeg lå på knærne og tynnet gulrøtter med mammas røde saft som tørstedrikk.
Det var like tett med folk i Gansrød som det er i Foten nå. Folk lå og solte seg tett i tett både på gras og fjell, guttungene i leopardmønstrede badebukser. Tarzan var stor helt i de dager. Populærmusikken runget fra et par store høyttalere på taket til bua til Jens Andersen, som alle bare kalte ”Disch”. Han solgte brus, is, vafler, sjokolade og 5-øres karameller. Det var tre slags ispinner å velge mellom: sjokolade-, jordbær- og krokanis. Alle kostet 50 øre. Samme prisen var det for en liten flaske brus. Jeg minnes Krysto, Isi-Cola og Sitronbrus.
Bua til Jens var et spesielt byggverk. Den startet med karosseriet til en gammel torsnesbuss som han bygde inn. Siden ble det bygd på både den ene og den andre veien. Plassen foran bua var slett og fin. Betongdekket han hadde der, fortsatte han å vide ut til lenge etter at Gansrød hadde mistet sin betydning som badested. Det ble nok noen hundre kvadratmeter av det.
Langgrunt var det, som før nevnt. Ved lavvann lå bunnen tørr langt utover. Her nyttet det ikke å kaste seg ut i det. Ved litt høyere vannstand løp vi utover så vannet sprutet oppover kroppen. Etter hvert ble det kne- og hoftedypt, og plutselig var møllabakken der. Da var det brådypt. Jeg aner ikke hvor dypt, for jeg holdt meg helst ved overflaten.
Ethvert badested med respekt for seg selv må ha stupetårn. Gansrøds var på en flåte, og var vel også et byggverk fra Disch’s hånd. Det ble bygd på land og slept ut til plassen sin av ”Goliath Øra”, som var en diger beltebil som tyskerne hadde etterlatt ved kortbølgesenderen på Øra. Om høsten ble det dratt på land igjen for ikke å bli ødelagt av isen.
Nå og da tar jeg fremdeles en tur til barndomstraktene. Veien ned til Gansrødbukta har så digre hull at den ikke er kjørbar for vanlige biler. Det er nesten ikke spor etter betongen til Jens Andersen. Fredrikstad kommune må ha hatt en kjempejobb med å fjerne den. Grunna er nesten gjengrodd av siv. Badestedet er bare et minne i halv- og helgamle øssiafolks hoder nå.

Haven på Grafslund

var slett ikke noen prydhave. Den ble slått med ljå et par ganger om sommeren, men det ble kjøpt en blå Husqvarna grasklipper som Johan eller jeg dyttet rundt de siste somrene vi bodde der. Ved sydveggen lå havens blomsterbed, som mest utmerket seg med snøklokkene tidlig om våren. Ellers var det frukt og bær som gjaldt.
Ripsbuskene tok mye plass. Jeg tror det må ha vært et tjuetall av dem. Dessuten var det solbær, bringebær og et par stikkelsbærbusker. Kjøkkenet bar preg av safting og sylting med tilhørende vepse-invasjon om sommeren. Det var ikke små mengder mamma og mormor produserte.
Selvfølgelig var det kirsebær også. I de dager var det stær i Fredrikstad. Store stæreflokker som likte bær. Fugleskremsel skremte dem ikke. Så ble det kjøpt blanke folieark som ble hengt i snorer over bærbuskene. De skulle blinke og rasle fuglene vekk. Det var begrenset nytte i disse også. Til slutt hengte mamma opp ei bjelle i kirsebærtreet som hun holdt øye med fra kjøkkenet. Når fugleflokken ville slå seg ned, trakk hun i ei snor som gikk til kjøkkenvinduet så treet rista og bjella ringte. Det nyttet.
Ellers var det et tre med store, gule, saftige ”eggeplommer”. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på dem. Vi hadde diverse eplesorter også. Hvilke skriver forhåpentlig noen i en kommentar. Det største epletreet sto ved nordenden av huset. Det bar små, sure epler. Dem ble det laget gele av.

Høyonn.

I en tidligere blogg skrev jeg litt om det å dra slipesten. Blant kjedelige jobber på Grafslund sto denne langt framme i køen. Jeg vet ikke hvor mange toeggede blader det var på en slåmaskinkniv, men mange var det, og alle eggene skulle være skarpe. Det var bare å sveive på til pappa ble fornøyd.
Haga-Hoell-maskinen var produsert på Ise, og ble trukket av to hester. Graset ble liggende en dag før det måtte vendes for å kunne tørke skikkelig. Da gikk vi med høygafler og løftet og snudde det. Senere skaffet pappa høyvender. Da var det bare å kjøre fram og tilbake over enga til alt var vendt. Bak på høyvenderen var det gafler som kastet høyet høyt opp i lufta.
Etter ytterligere tørking var neste ledd i prosessen å samle høyet i muer med hesteriva. Så ble det såtet. I regnvær ble såtene bare våte ytterst. Det ble sjelden hesjet på Grafslund. Jeg kan bare huske at høyet hang på hesjer en sommer i min tid.
Såtene ble slått ut for en siste tørk før høyet ble kjørt inn på låven. Det ble lesset så mye på høyvogna at lasset måtte sikres med en stokk som ble spent fast med stramme tau.
De siste åra ble høyet kjørt inn med traktor. Pappa lånte høysvans av Kolbjørn Bøckmann. Den var så tung at det var så vidt den lille Fergusontraktoren greide å løfte lasset. Det var så lite vekt på forhjula at det nesten ikke var styring.
Pappa saltet høyet med grovt salt. Dette skulle hindre varmgang og selvantennelse om det skulle ha kommet inn noe fuktig høy.
Det var et yrende liv på gården i onna. Selvfølgelig deltok hele familien i arbeidet, men også en del store gutter fra nabolaget hjalp til mot litt lønn. Ellers samlet det seg mange unger fra distriktet. Pappa var liberal og lot oss hoppe i høyet så mye vi ville. Dette var selvfølgelig mest spennende når det var lite høy og langt ned fra bjelkene vi balanserte på. Sista og dueller der det gjaldt å rive motstanderen ned fra bjelken var også morsomt. Dessuten var låven et flott sted å leke gjemsel.

Etter at siste lass var inne på låven, var det tid for kvelds. Bordet var dekket ute i skyggen av huset, og maten smakte godt. Så ble det kveld. Vaskefatet ble fylt i stativet sitt på kjøkkenet og hele kroppen ble vasket med klut. Det klødde fælt i alle ripene etter skarpe strå.

Pappa gikk

Nå sitter bøndene. Før i tida gikk de. Bak plogen, bak harva, bak såmaskinen.
Mekanisering og motordrift var kommet i gang da jeg var liten. Vår nabo på Øra, Kolbjørn Bøckmann, hadde fått tillatelse til å kjøpe traktor. Men tillatelsen var betinget at han også skulle kjøre for noen nabobønder. Så han utførte det meste av pløying og harving med sin Ferguson TE, i vår tid kalt Gråtass.
Men ellers gikk altså pappa. Kunstgjødselspredingen foregikk ved at han fylte ei 10-litersbøtte med gjødsel. Den bar han i venstre armkrok mens han rytmisk spredte gjødsla på samme måte som vi kan se på bibelske bilder av såmannen. Det ble ganske mange turer med spredning og tilbake for å fylle bøtta.
Siden fikk han seg kunstgjødselspreder som hesten dro. Men han gikk bak den også. Så gikk han bak hestehakka når potetrender skulle lages, poteter settes, dekkes og hyppes.
For ikke å kjede leserne med enda mer gåing – det var mye mer, skal jeg nevne at det fantes sete på noen redskaper: Slåmaskin, høyrive, høyvender og kokestokk. Ellers gikk det jo an å stå i både vogner og kjerre når de var uten lass.

Doble vinduer.

Åse oppfordrer meg i en kommentar til å skrive om doble vinduer. At det skulle bli et bloggtema, har jeg aldri tenkt på, men her er et forsøk.
Doble vinduer hørte nemlig med til årets skiftninger like sikkert som onnene kom i tur og orden.
De opprinnelige vinduene på Grafslund hadde selvfølgelig enkle glass. Det var 2-fags vinduer med tre glass i hvert.
Men midt på 50-tallet, tror jeg, ble de fleste vinduene skiftet ut med det vi kalte dobbeltvinduer. Det ytterste, som var på plass hele året, ble åpnet utover (selvsagt). Varevinduene ble åpnet innover. De ble tatt ut om våren og lagret til de ble satt inn igjen om høsten. De fikk forresten ikke så flotte isroser om vinteren, heller.
Men stuevinduene ble aldri byttet. En dag kom en selger på døra og hadde en grei og rimelig løsning på dette. (Mamma falt gjerne for sånt.) Det var plastikkvinduer som var laget på mål til sin plass. De ble festet med en mekanisme som ligner på våre dagers plastposer med "glidelås". Den ene delen av låsen ble festet med en list som ble spikret fast i vinduskarmen. Det måtte en del kraft til for å klemme delene sammen. Dessuten trakk plasten seg litt sammen under sommerlagringen, så kantene måtte strekkes før det var mulig å få festet vinduene helt ut i hjørnene.
Men tett var det. Hvis det blåste ute, beveget plasten seg i takt med trekken i de ytterste vinduene.

Flyfoto

Dette bildet har jeg lagt på nettet før. Låven er rekonstruert, men taket over den lille låvebrua har jeg ikke fått med slik det så ut.

 

Foran låven kan vi se hønsehuset. Våningshuset ligger til venstre i bildet. Resten av bebyggelsen er stort sett skjult av de store trærne.
De små flekkene rett bortenfor åkeren er Oscar Olsens bikuber.