Førjulstid på Grafslund II.

Grisen ble partert. Kjøttet ble pakket i folie og fraktet til fryseriet som lå ved Tøyhuset i Gamlebyen. Da dette ble lagt ned, måtte vi helt til Larsens fryseri på Selbak der det er dyrebutikk nå. (Der inne somlet vi ikke når vi hentet kjøtt sommerstid.) Skinka ble levert til kjøttbutikken i Gamlebyen for speking. Der fikk vi også kvernet medisterdeigen, men jeg kan også huske at det ble gjort med kverna hjemme. Tungt arbeid.
Så ble det stekt masse medisterkaker som ble hermetisert på glass til senere bruk.
Det ble laget sylte av grisehodet, og tante laget rull.

Jeg skal ikke gå i detaljer om kakebakinga. Det var de vanlige slaga: Sandkaker, goro, fattigmann, roks, krumkaker, delfiakake, berlinerkranser, kokoskaker, risboller, sandnøtter og selvfølgelig julekake; det stoppet visst ikke ved sju.
Mammas bokser var store og velfylte, og jula varte i så måte bokstavelig helt til påske.

Førjulstid på Grafslund I, slakting.

Livet på vår lille bondegård skilte seg neppe mye fra julestria hos bønder flest. Slakteren gikk fra gård til gård. Til oss kom enten pappas fetter Ole Moe Svendsen, som drev sitt slakteri på Fjeldstad, eller så var det hans nabo Martin?? Lilleby som kom til gården med skarpe kniver og grisemaske (et enkelt, jordmorstetoskoplignende skytevåpen som ble avfyrt med et hammerslag).
Hyla fra grisen hadde både høy frekvens og decibel når den ble hentet ut fra bingen på sin siste ferd på en 30 - 40 meter til foran låven.
Blodet ble ikke brukt i familien vår, så det rant som en liten bekk ned den lille skråningen mot låvebrua.

Etter avlivingen ble grisen skåldet med kokende vann og busta barbert bort med et verktøy som lignet et kremmerhus av metall. Deretter ble slaktet heist opp på låven med talje etter akillessenene, buken ble åpnet og innvollene tatt ut.Grisen ble gjerne hengende der noen dager.

Dagen etter var det gjerne lungemos til middag. Mamma kokte lungene hele i den største kjelen hun hadde. Luftrøret hang over kanten så blodskummet kunne renne ut i et annet kar. Lungene og det kokte hjertet ble malt på kjøttkverna. Resultat: Deilig lungemos som ble spist med bordeddik og sukker.

(Bildet av slaktingen er fra Romerikes Blad.)

Ila

Denne plaketten forteller hvor viktig Ila var som vannforsyning i gamle dager.

Neders i Trollhettaveien ligger Oldenborgila, eller bare "Ila", som vi sa. I mørke høstkvelder samlet vi ungene oss der og lekte. Omgivelsene er mer gjengrodd nå enn de var på 50-60-tallet.

Her bodde Maren Blomsterberg i et hvitt hus som så ut som dette. Hun hentet vannet sitt i ila.

Ila måtte sikres med hengelås så ikke uvedkommende skulle forurense vannet.

Sommeren 1947, da jeg var baby, var tørr og varm. Da måtte Grafslundboerne som mange andre hente vann her. Dammen som kuene drakk av, hadde gått tørr.

Ole Andreas Høidahl

Utsnitt av klassebilde fra Østsiden skole.

Torsnesveien

Eva Lange Hafstad, Grethes lærer en gang i tiden, har skrevet dette om vår barndoms rike mm.
Gudeberg lokalsamfunns dokument har enda mer interessant stoff. (Kanskje Grethe kan bekrefte om det er hennes klasse det er bilde av på side 22?)

Kino

Om tillatelse til å gå på kino skriver Åse:
Vi fikk ikke lov å gå på kino. Men det fantes 2 unntak:
Heidi-filmer og naturfilmer.
Foreldrene våre hadde slett ikke lyst til å være så strenge, men de ville ikke utsette oss for noe som kunne skade barnesinnet.
"Mamma, kan jeg få lov å gå på kino?" "Er det en naturfilm?" "Jada, mamma!" Forklaring fulgte. "Jeg vet ikke riktig. Du får spørre pappa. Han er i fjøset."
50?? meter til fjøset. "Var det mulig å få lov å gå på kino?" Grundig utspørring. "Kan vi være sikre på at det er en naturfilm? Du får la mamma avgjøre det." Men mamma likte ikke å ta ansvaret denne gang. Kanskje tittelen på filmen var vill-ledende? Tilbake til pappa igjen. Han skulle ønske det var en Heidi-film,. Da hadde jo avgjørelsen blitt lettere. Men hvis mamma lot meg få gå, fikk det være greit for denne gangen.
Det var ikke så greit å være foreldre i 50-åra heller!

Kommentar:
Selv om jeg er seks år yngre, opplevde jeg akkurat den samme prosedyren. Men fra jeg var 12-13 år sluttet jeg å spørre. Jeg var da avisbud og tjente mine egne 75 kr i måneden. Siden jeg ikke hadde spurt, fortalte jeg heller ikke hvor jeg hadde vært.

Åse skriver:

En sjelden gang tok jeg turen innom fjøset.
Antagelig helst når jeg ble sent for å gi pappa en beskjed mens han var opptatt med melkingen Vi hadde ikke melkemaskiner på den tiden... Hvis han var i det ertne hjørnet, ble jeg plutselig spurt om jeg var tørst, og melken som så trofast hadde sjusjet mot bunnen av melkebøtta, forandret retning . Jeg fikk garantert, fersk leskedrikk, uberørt av menneskhender rett inn i munnen. Melk rett fra kua var faktisk godt.
Jeg skulle sikkert bare gi beskjed om at kveldsmaten var klar eller noe sånt når pappa var i det hjørnet..
Noen få ganger i min folkeskoletid hadde jeg alvorlige ting å drøfte med min far i fjøset. Jeg kalte det samvittighetsvandringene.