Tante

Tante bodde hjemme. Det meste av den historien skal jeg la ligge. Ikke vet jeg hvorfor hun flyttet inn hos oss slik at det ble en storfamilie med mamma, pappa, etter hvert fem barn + et besteforeldrepar. Men jeg gir onkel Franck rett. Han sa at en burde bo langt nok borte til at en behøvde yttertøy for å gå på besøk.
På den tiden begynte folk å gjøre noe med svettelukta si. Middelet het Yaxa og ble dusjet under armene fra små plastflasker med skrukork.
Tante fikk jobb på ”Plastikken” (Norsk plastic.co?), en liten fabrikk som laget disse flaskene. Hun jobbet hver dag til klokka fire, men hadde også med seg hjemmearbeid. Flaskekorkene ble støpt flere sammen og måtte skilles manuelt. Digre esker med slike ble gjort ferdig på Grafslund.
Tante hadde et usedvanlig lag med dyr. Når vi hadde små kyllinger, var det første hun gjorde når hun kom fra arbeidet å gå til kyllinghuset og stelle med kyllingene. Siden var det fuglene som kom henne i møte og flakset opp på skuldrene hennes. ”Veng opp,” sa tante, og så hadde hun høner på både skuldre og utstrakte armer.
En sommer ble et pinnsvinrede ødelagt av slåmaskinen, men et par unger på 7-8 cm var uskadet. Tante reddet dem med teskje og lunken melk. Det ene, som fikk navnet ”Pinne”, vokste opp og ble skikkelig tamt. Men det fikk et tragisk endelikt. Jørgen som hogde ved for pappa, fikk se Pinne i vedskjulet. Han slo i hjel skadedyret med det samme.

Vanntroa

 

Enten det var langtur til mølla eller den ukentlige skyllehentingen i Gamlebyen hadde hesten sitt faste stopp her for å slukke tørsten.

Gansrød

Sommeren er på hell. Men det er varmt nok midt på dagen til litt mimring om badesesongene noen tiår tilbake.
På folkeskolen lærte vi at danskene var et syklende folk. Men det var sannelig vi også. Det var vel ikke mange som hadde råd til å kjøpe bil, og hadde man råd, måtte man ha gode nok grunner til å få kjøpetillatelse. Folk brukte ikke bilen til hverdags heller, men mer til spesielle anledninger.
Framkomstmiddelet, altså sykkelen, bestemte hvilket badested som ble oppsøkt i sommervarmen. Gansrødbukta lå nær nok til å bli det naturlige valget for hele Østsiden. I Gansrød var det langgrunt, bunnen var relativt fast, men å kalle den sandbunn vil være å skryte. Det var dårlig sikt i brakkvannet. Likevel stakk misunnelsen i meg når jeg så den jevne sykkelstrømmen mot badestedet mens jeg lå på knærne og tynnet gulrøtter med mammas røde saft som tørstedrikk.
Det var like tett med folk i Gansrød som det er i Foten nå. Folk lå og solte seg tett i tett både på gras og fjell, guttungene i leopardmønstrede badebukser. Tarzan var stor helt i de dager. Populærmusikken runget fra et par store høyttalere på taket til bua til Jens Andersen, som alle bare kalte ”Disch”. Han solgte brus, is, vafler, sjokolade og 5-øres karameller. Det var tre slags ispinner å velge mellom: sjokolade-, jordbær- og krokanis. Alle kostet 50 øre. Samme prisen var det for en liten flaske brus. Jeg minnes Krysto, Isi-Cola og Sitronbrus.
Bua til Jens var et spesielt byggverk. Den startet med karosseriet til en gammel torsnesbuss som han bygde inn. Siden ble det bygd på både den ene og den andre veien. Plassen foran bua var slett og fin. Betongdekket han hadde der, fortsatte han å vide ut til lenge etter at Gansrød hadde mistet sin betydning som badested. Det ble nok noen hundre kvadratmeter av det.
Langgrunt var det, som før nevnt. Ved lavvann lå bunnen tørr langt utover. Her nyttet det ikke å kaste seg ut i det. Ved litt høyere vannstand løp vi utover så vannet sprutet oppover kroppen. Etter hvert ble det kne- og hoftedypt, og plutselig var møllabakken der. Da var det brådypt. Jeg aner ikke hvor dypt, for jeg holdt meg helst ved overflaten.
Ethvert badested med respekt for seg selv må ha stupetårn. Gansrøds var på en flåte, og var vel også et byggverk fra Disch’s hånd. Det ble bygd på land og slept ut til plassen sin av ”Goliath Øra”, som var en diger beltebil som tyskerne hadde etterlatt ved kortbølgesenderen på Øra. Om høsten ble det dratt på land igjen for ikke å bli ødelagt av isen.
Nå og da tar jeg fremdeles en tur til barndomstraktene. Veien ned til Gansrødbukta har så digre hull at den ikke er kjørbar for vanlige biler. Det er nesten ikke spor etter betongen til Jens Andersen. Fredrikstad kommune må ha hatt en kjempejobb med å fjerne den. Grunna er nesten gjengrodd av siv. Badestedet er bare et minne i halv- og helgamle øssiafolks hoder nå.

Haven på Grafslund

var slett ikke noen prydhave. Den ble slått med ljå et par ganger om sommeren, men det ble kjøpt en blå Husqvarna grasklipper som Johan eller jeg dyttet rundt de siste somrene vi bodde der. Ved sydveggen lå havens blomsterbed, som mest utmerket seg med snøklokkene tidlig om våren. Ellers var det frukt og bær som gjaldt.
Ripsbuskene tok mye plass. Jeg tror det må ha vært et tjuetall av dem. Dessuten var det solbær, bringebær og et par stikkelsbærbusker. Kjøkkenet bar preg av safting og sylting med tilhørende vepse-invasjon om sommeren. Det var ikke små mengder mamma og mormor produserte.
Selvfølgelig var det kirsebær også. I de dager var det stær i Fredrikstad. Store stæreflokker som likte bær. Fugleskremsel skremte dem ikke. Så ble det kjøpt blanke folieark som ble hengt i snorer over bærbuskene. De skulle blinke og rasle fuglene vekk. Det var begrenset nytte i disse også. Til slutt hengte mamma opp ei bjelle i kirsebærtreet som hun holdt øye med fra kjøkkenet. Når fugleflokken ville slå seg ned, trakk hun i ei snor som gikk til kjøkkenvinduet så treet rista og bjella ringte. Det nyttet.
Ellers var det et tre med store, gule, saftige ”eggeplommer”. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på dem. Vi hadde diverse eplesorter også. Hvilke skriver forhåpentlig noen i en kommentar. Det største epletreet sto ved nordenden av huset. Det bar små, sure epler. Dem ble det laget gele av.

Høyonn.

I en tidligere blogg skrev jeg litt om det å dra slipesten. Blant kjedelige jobber på Grafslund sto denne langt framme i køen. Jeg vet ikke hvor mange toeggede blader det var på en slåmaskinkniv, men mange var det, og alle eggene skulle være skarpe. Det var bare å sveive på til pappa ble fornøyd.
Haga-Hoell-maskinen var produsert på Ise, og ble trukket av to hester. Graset ble liggende en dag før det måtte vendes for å kunne tørke skikkelig. Da gikk vi med høygafler og løftet og snudde det. Senere skaffet pappa høyvender. Da var det bare å kjøre fram og tilbake over enga til alt var vendt. Bak på høyvenderen var det gafler som kastet høyet høyt opp i lufta.
Etter ytterligere tørking var neste ledd i prosessen å samle høyet i muer med hesteriva. Så ble det såtet. I regnvær ble såtene bare våte ytterst. Det ble sjelden hesjet på Grafslund. Jeg kan bare huske at høyet hang på hesjer en sommer i min tid.
Såtene ble slått ut for en siste tørk før høyet ble kjørt inn på låven. Det ble lesset så mye på høyvogna at lasset måtte sikres med en stokk som ble spent fast med stramme tau.
De siste åra ble høyet kjørt inn med traktor. Pappa lånte høysvans av Kolbjørn Bøckmann. Den var så tung at det var så vidt den lille Fergusontraktoren greide å løfte lasset. Det var så lite vekt på forhjula at det nesten ikke var styring.
Pappa saltet høyet med grovt salt. Dette skulle hindre varmgang og selvantennelse om det skulle ha kommet inn noe fuktig høy.
Det var et yrende liv på gården i onna. Selvfølgelig deltok hele familien i arbeidet, men også en del store gutter fra nabolaget hjalp til mot litt lønn. Ellers samlet det seg mange unger fra distriktet. Pappa var liberal og lot oss hoppe i høyet så mye vi ville. Dette var selvfølgelig mest spennende når det var lite høy og langt ned fra bjelkene vi balanserte på. Sista og dueller der det gjaldt å rive motstanderen ned fra bjelken var også morsomt. Dessuten var låven et flott sted å leke gjemsel.

Etter at siste lass var inne på låven, var det tid for kvelds. Bordet var dekket ute i skyggen av huset, og maten smakte godt. Så ble det kveld. Vaskefatet ble fylt i stativet sitt på kjøkkenet og hele kroppen ble vasket med klut. Det klødde fælt i alle ripene etter skarpe strå.

Pappa gikk

Nå sitter bøndene. Før i tida gikk de. Bak plogen, bak harva, bak såmaskinen.
Mekanisering og motordrift var kommet i gang da jeg var liten. Vår nabo på Øra, Kolbjørn Bøckmann, hadde fått tillatelse til å kjøpe traktor. Men tillatelsen var betinget at han også skulle kjøre for noen nabobønder. Så han utførte det meste av pløying og harving med sin Ferguson TE, i vår tid kalt Gråtass.
Men ellers gikk altså pappa. Kunstgjødselspredingen foregikk ved at han fylte ei 10-litersbøtte med gjødsel. Den bar han i venstre armkrok mens han rytmisk spredte gjødsla på samme måte som vi kan se på bibelske bilder av såmannen. Det ble ganske mange turer med spredning og tilbake for å fylle bøtta.
Siden fikk han seg kunstgjødselspreder som hesten dro. Men han gikk bak den også. Så gikk han bak hestehakka når potetrender skulle lages, poteter settes, dekkes og hyppes.
For ikke å kjede leserne med enda mer gåing – det var mye mer, skal jeg nevne at det fantes sete på noen redskaper: Slåmaskin, høyrive, høyvender og kokestokk. Ellers gikk det jo an å stå i både vogner og kjerre når de var uten lass.

Doble vinduer.

Åse oppfordrer meg i en kommentar til å skrive om doble vinduer. At det skulle bli et bloggtema, har jeg aldri tenkt på, men her er et forsøk.
Doble vinduer hørte nemlig med til årets skiftninger like sikkert som onnene kom i tur og orden.
De opprinnelige vinduene på Grafslund hadde selvfølgelig enkle glass. Det var 2-fags vinduer med tre glass i hvert.
Men midt på 50-tallet, tror jeg, ble de fleste vinduene skiftet ut med det vi kalte dobbeltvinduer. Det ytterste, som var på plass hele året, ble åpnet utover (selvsagt). Varevinduene ble åpnet innover. De ble tatt ut om våren og lagret til de ble satt inn igjen om høsten. De fikk forresten ikke så flotte isroser om vinteren, heller.
Men stuevinduene ble aldri byttet. En dag kom en selger på døra og hadde en grei og rimelig løsning på dette. (Mamma falt gjerne for sånt.) Det var plastikkvinduer som var laget på mål til sin plass. De ble festet med en mekanisme som ligner på våre dagers plastposer med "glidelås". Den ene delen av låsen ble festet med en list som ble spikret fast i vinduskarmen. Det måtte en del kraft til for å klemme delene sammen. Dessuten trakk plasten seg litt sammen under sommerlagringen, så kantene måtte strekkes før det var mulig å få festet vinduene helt ut i hjørnene.
Men tett var det. Hvis det blåste ute, beveget plasten seg i takt med trekken i de ytterste vinduene.

Flyfoto

Dette bildet har jeg lagt på nettet før. Låven er rekonstruert, men taket over den lille låvebrua har jeg ikke fått med slik det så ut.

 

Foran låven kan vi se hønsehuset. Våningshuset ligger til venstre i bildet. Resten av bebyggelsen er stort sett skjult av de store trærne.
De små flekkene rett bortenfor åkeren er Oscar Olsens bikuber.

1. mai

på Grafslund var en vanlig hverdag – så vanlig at jeg husker lite spesielt for denne datoen. Men et par minner har jeg. Det skjedde en viss mekanisering på gården vår også. Pappa hadde kjøpt en gjødselspreder. Den så ut omtrent som ei vanlig møkkakjerre, men bunnen var helt dekket av et belte som kunne settes i bevegelse bakover under kjøring. Bak var en roterende trommel med pigger som spredte møkka utover.
Et år var nok denne delen av våronna unnagjort akkurat i månedsskiftet april/mai, for jeg kan huske at pappa og jeg holdt på med rengjøring av denne gjødselssprederen utenfor fjøset da horn-musikk kunne høres i det fjerne. Jeg lyttet og undret hva det kunne være for noe. Pappas forklaring var at det var første mai. Hornmusikken var fra kommunistenes hedring av de russiske soldatene på Krigskirkegården. (To russere som døde i fangenskap på Rauøy under siste krig ligger begravd der.)
Noen år senere hadde vi kjøpt traktor. Etter det var det vanlig at jeg drev med pløying denne dagen.


Fra "Maskinlære for landbruket", utgitt 1952.

1955

 

Dette bildet tok Åse av meg sommeren 1955 med et Kodak Box kamera. Jeg tror hun stilte meg opp slik med armen opp på epletregrenen for at det skulle se mer naturlig ut.
I gresset bak meg kan en kaldbenk skimtes. Det var en glassdekt ramme der bestefar sådde grønnsaker tidlig om våren.

Huset i bakgrunnen er bryggerhuset. I det nærmeste rommet var det en diger, vedfyrt bryggepanne. Til fyringen ble det som regel brukt bakhunved. Før vi fikk vaskemaskin, ble bryggepanna brukt til å koke tøy etter at det var grundig vasket på et vaskebrett i en stor trestamp.
Noen ganger ble bryggepanna også brukt til å koke grisemat i.
En skikkelig murt bakerovn, også vedfyrt, var det også i bryggerhuset, men den var ikke i bruk i den tiden jeg kan huske.
Dessuten fungerte dette rommet som kjølerom for kveldsmelka. Melkespanna ble satt oppi en avskjæring med vann som sildret og rant fra springen.

Rommet midt i huset hadde i sin tid fungert som drengestue - altså rommet gårdsgutten bodde i. En kom inn i dette rommet gjennom døra fra "værste", rommet i motsatt ende av huset. Der var det en høvelbenk og gammelt, ubrukelig verktøy. Men litt spennende for en liten gutt var det jo.

Tresking

Treskinga på Grafslund foregikk midt på vinteren. Eriksen på Bjerringløkka var den eneste som hadde eget treskeverk. Det var liksom litt uvant å se treskeverket stå ute på jordet der med traktor som drivkraft, og at dette arbeidet skjedde i sammenheng med skuronna.
De andre bøndene eide et treskeverk sammen. Det sto lagret på Lundheim om sommeren, så den gården hadde rett til å være først med treskingen. Så ble verket kjørt fra gård til gård i tur og orden. l Jeg tror vi pleide å få det etter Arve Syversen på Bekkevold. Etter oss gikk det til Anders Thoresen på Thorslund. Verket bråket så fælt i kalde vinterkvelder at det kunne høres over store avstander.
Treskeverket var en stor, lysegul maskin på jernhjul. I min tid ble det drevet av en diger klump av en 15hk NEBB elektrisk motor som var spikret fast i oppkjørselen til låven. Kraften ble overført med brede remmer. Disse ble jevnlig innsatt med harpiks for å gi god friksjon mot remskivene. Deksler fantes ikke, så det gjaldt å holde avstand.
I forlengelsen av verket sto en hakkelsmaskin som kuttet halmen opp i korte biter. Hakkelsen ble blåst i rør inn i sjika for siden å brukes til strø i binger og båser.
En del husmødre fra nabolaget var leid inn for å hjelpe til i staen. Når nekene ble kjørt inn om høsten, ble de lagret oppå høyet. De ble lagt side om side i rekker med aksene vendt innover slik at korn som drysset skulle fanges opp. Nå skulle kornbånda skånsomt bort til treskeverket. Husmødrene og vi fra gården sto i kjede og langet kornet.
På brua på verket satt en betrodd person og utførte et viktig og farlig arbeid. Bindegarnet skulle kuttes og kornet fordeles jevnt over hele slagerens bredde. Kniven var bundet om håndleddet og var en hjemmelaget, tomahawklignende sak – et trekantet slåmaskinblad som var spikret på en kort kjepp. Til høyre på bildet sees kassa som han eller hun hadde bena nedi.
Slageren var en trommel med rader med 5 cm lange jernpigger som slo kornet løs fra aksene. Jeg tror den hadde 1600 omdreininger i minuttet. I alle fall gikk den veldig fort.
På Thorslund skjedde det en ulykke. En mann tråkket rett oppi slageren mens treskeverket gikk. Benet ble revet av ved kneet.
Det var ikke så mye som var lettvint i de dager. Kornet som ble samlet i sekker, bar pappa på ryggen over gården til stabburet. En god del av det skulle til og med opp trappa til andre etasje.
Treskeverket på bildet ligner mye på det jeg kan huske. Men det hadde ikke lemmer til å beskytte mot remdriften til slageren slik dette har.

Fra riktig gamle dager.

 

Her sitter pappa på sin mors fang i haven på Grafslund. Farfar kjøpte visstnok gården da pappa var 2 år gammel, så dette bildet må våre fra tiden rundt 1916 eller -17.
Jeg er ikke sikker på hvem piken til venstre er, men kanskje noen andre vet?

Snill hest?

Den siste hesten vi hadde, var en fjording. Navnet var selvfølgelig "Blakken". Heter fjordinger noe annet?
Vallaken var en ordentlig luring. Det nyttet ikke å bruke grime når den skulle tjores. Den greide den lett å få av seg. Derfor bandt pappa den med stramt tau rundt halsen. Om det ble regn, måtte tauet sjekkes, for tau strammer seg når det blir vått.

Det må ha vært på denne tiden av året. Det var vel en 15cm med snø og skikkelig skare. Blakken hadde ikke bare fått av seg tauet. Han hadde åpnet stalldøre (som gikk innover) og tatt seg en tur bort på jordet.
Jeg tok med meg bisselet og gikk for å hente han. Rett ved hesten var det en tønne som var fin å klatre på, så jeg leide Blakken dit og klatret opp på hesteryggen. Jeg hadde ikke med tømmer. Derfor la jeg meg over nakken på hesten og styrte ved å holde i ringene på siden av munnbittet?
Hvem hadde makta? Ikke jeg. Hesten satte av sted i god fart til jeg ramlet av. Jeg må ha tatt et ganske flatt stup, for skaren traff meg rett i panna. Hesten stoppet og ventet noen meter fra meg. Så lot han seg villig leie tilbake til stallen, der jeg sørget for å binde ham skikkelig.

På kartet.

Klikk i kartet for full størrelse.

 

Kartet viser hvor Grafslund lå. De grå feltene viser det som var igjen av dyrkbar jord etter at det var leid ut eller solgt tomter langs Torsnesveien. Alt innenfor de blå strekene har altså tilhørt gården.
Jeg har også tegnet inn husene på gården, men resultatet har blitt svært omtrentlig både når det gjelder plassering og størrelse.

Mer vinter.

Vinterskotøyet var beksømstøvler. De var fryktelig glatte å gå på når de var nye eller nyhalvsålte, men det hjalp litt når de var blitt skrubbet litt opp under.
Når jeg skulle gå på ski, måtte remma på bindingen plasseres over hælen for ikke å falle av. Senere fikk støvelhælen et spor til denne remma.

Støvlene var ikke bare til skibruk. Skøyter var en yndet aktivitet. Det var bare å ta sparken fatt og dra til Gamlebyen. Skruskøytene ble festet på støvlene, og så var det bare å gå. De store guttene hadde egne områder på vollgravene der de spilte bandy.
Noen få hadde lengdeløpskøyter. De gikk med henda på ryggen og tok lange skjær.
Vollmester Olaf Larsen ryddet isen for snø når det var nødvendig.

Et år hadde vi skøytedag på Wiesebanen. Det var hurtigløp og stoppeklokke som gjaldt, selv om lengdeløpskøyter som sagt var sjelden vare. Den prestasjonen jeg husker best fra denne dagen, sto en gutt i klassen over meg for. Han hadde nok fått nye skøyter som skulle være store nok til å vokse i. Han stavret rundt hele banen med innsiden av støvlene nede på isen.

Grafslund

 

Bildet er en delvis rekonstruktsjon. Det er litt feil ved låvedøra på midten. Der var taket oppbygd og gikk like langt fram som sjikene.

Grafslundvinter.

Turen til Norefjell i forrige uke fikk meg til å tenke på vintrene på 50-tallet. Direkte snørikt har vel Fredrikstaddistriktet sjelden vært, men det vanlige den gangen var at januar var kald. Det glødet i koksovnen, og ute var det brøytekanter langs Torsnesveien. Vi var irritert på strøbilen som ødela det fine sparkeføret. Men det var gjerne glatt nok langs kantene, så vi kom da fram. Sparkstøttingen var det normale framkomstmiddelet på skoleveien og et flott leketøy på kveldene. Når vi var mange ute, ble sparkene kjørt i hverandre så det ble lange tog av det.
Før jeg begynte på skolen, var det en morsom aktivitet å lage ”veier” på kryss og tvers over tunet med en liten, hjemmesnekret plog.
Godt vinterføre (les: sledeføre) var også bra for gårdsarbeidet. Møkkademma bak låven var full, og gjødsla skulle fraktes dit den ville bli mest nyttig, dvs. årets potetåker. Da jeg var 10 – 12 år gammel var jeg stor og sterk nok til å ta min del av denne jobben. Det var bare å gå ut i demma med møkkagrepet og lesse sleden full. Jeg tror jeg kunne rekke et par lass på en ettermiddag. Men pappa betalte da for det også. 50 øre lasset.
Jobben var grei nok, den. Men den gangen den harde skorpa brast og det ene benet sank nedi bløta under til den nådde skrittet, var IKKE morsom.