Grafslundvinter.

Turen til Norefjell i forrige uke fikk meg til å tenke på vintrene på 50-tallet. Direkte snørikt har vel Fredrikstaddistriktet sjelden vært, men det vanlige den gangen var at januar var kald. Det glødet i koksovnen, og ute var det brøytekanter langs Torsnesveien. Vi var irritert på strøbilen som ødela det fine sparkeføret. Men det var gjerne glatt nok langs kantene, så vi kom da fram. Sparkstøttingen var det normale framkomstmiddelet på skoleveien og et flott leketøy på kveldene. Når vi var mange ute, ble sparkene kjørt i hverandre så det ble lange tog av det.
Før jeg begynte på skolen, var det en morsom aktivitet å lage ”veier” på kryss og tvers over tunet med en liten, hjemmesnekret plog.
Godt vinterføre (les: sledeføre) var også bra for gårdsarbeidet. Møkkademma bak låven var full, og gjødsla skulle fraktes dit den ville bli mest nyttig, dvs. årets potetåker. Da jeg var 10 – 12 år gammel var jeg stor og sterk nok til å ta min del av denne jobben. Det var bare å gå ut i demma med møkkagrepet og lesse sleden full. Jeg tror jeg kunne rekke et par lass på en ettermiddag. Men pappa betalte da for det også. 50 øre lasset.
Jobben var grei nok, den. Men den gangen den harde skorpa brast og det ene benet sank nedi bløta under til den nådde skrittet, var IKKE morsom.