1955

 

Dette bildet tok Åse av meg sommeren 1955 med et Kodak Box kamera. Jeg tror hun stilte meg opp slik med armen opp på epletregrenen for at det skulle se mer naturlig ut.
I gresset bak meg kan en kaldbenk skimtes. Det var en glassdekt ramme der bestefar sådde grønnsaker tidlig om våren.

Huset i bakgrunnen er bryggerhuset. I det nærmeste rommet var det en diger, vedfyrt bryggepanne. Til fyringen ble det som regel brukt bakhunved. Før vi fikk vaskemaskin, ble bryggepanna brukt til å koke tøy etter at det var grundig vasket på et vaskebrett i en stor trestamp.
Noen ganger ble bryggepanna også brukt til å koke grisemat i.
En skikkelig murt bakerovn, også vedfyrt, var det også i bryggerhuset, men den var ikke i bruk i den tiden jeg kan huske.
Dessuten fungerte dette rommet som kjølerom for kveldsmelka. Melkespanna ble satt oppi en avskjæring med vann som sildret og rant fra springen.

Rommet midt i huset hadde i sin tid fungert som drengestue - altså rommet gårdsgutten bodde i. En kom inn i dette rommet gjennom døra fra "værste", rommet i motsatt ende av huset. Der var det en høvelbenk og gammelt, ubrukelig verktøy. Men litt spennende for en liten gutt var det jo.

Tresking

Treskinga på Grafslund foregikk midt på vinteren. Eriksen på Bjerringløkka var den eneste som hadde eget treskeverk. Det var liksom litt uvant å se treskeverket stå ute på jordet der med traktor som drivkraft, og at dette arbeidet skjedde i sammenheng med skuronna.
De andre bøndene eide et treskeverk sammen. Det sto lagret på Lundheim om sommeren, så den gården hadde rett til å være først med treskingen. Så ble verket kjørt fra gård til gård i tur og orden. l Jeg tror vi pleide å få det etter Arve Syversen på Bekkevold. Etter oss gikk det til Anders Thoresen på Thorslund. Verket bråket så fælt i kalde vinterkvelder at det kunne høres over store avstander.
Treskeverket var en stor, lysegul maskin på jernhjul. I min tid ble det drevet av en diger klump av en 15hk NEBB elektrisk motor som var spikret fast i oppkjørselen til låven. Kraften ble overført med brede remmer. Disse ble jevnlig innsatt med harpiks for å gi god friksjon mot remskivene. Deksler fantes ikke, så det gjaldt å holde avstand.
I forlengelsen av verket sto en hakkelsmaskin som kuttet halmen opp i korte biter. Hakkelsen ble blåst i rør inn i sjika for siden å brukes til strø i binger og båser.
En del husmødre fra nabolaget var leid inn for å hjelpe til i staen. Når nekene ble kjørt inn om høsten, ble de lagret oppå høyet. De ble lagt side om side i rekker med aksene vendt innover slik at korn som drysset skulle fanges opp. Nå skulle kornbånda skånsomt bort til treskeverket. Husmødrene og vi fra gården sto i kjede og langet kornet.
På brua på verket satt en betrodd person og utførte et viktig og farlig arbeid. Bindegarnet skulle kuttes og kornet fordeles jevnt over hele slagerens bredde. Kniven var bundet om håndleddet og var en hjemmelaget, tomahawklignende sak – et trekantet slåmaskinblad som var spikret på en kort kjepp. Til høyre på bildet sees kassa som han eller hun hadde bena nedi.
Slageren var en trommel med rader med 5 cm lange jernpigger som slo kornet løs fra aksene. Jeg tror den hadde 1600 omdreininger i minuttet. I alle fall gikk den veldig fort.
På Thorslund skjedde det en ulykke. En mann tråkket rett oppi slageren mens treskeverket gikk. Benet ble revet av ved kneet.
Det var ikke så mye som var lettvint i de dager. Kornet som ble samlet i sekker, bar pappa på ryggen over gården til stabburet. En god del av det skulle til og med opp trappa til andre etasje.
Treskeverket på bildet ligner mye på det jeg kan huske. Men det hadde ikke lemmer til å beskytte mot remdriften til slageren slik dette har.

Fra riktig gamle dager.

 

Her sitter pappa på sin mors fang i haven på Grafslund. Farfar kjøpte visstnok gården da pappa var 2 år gammel, så dette bildet må våre fra tiden rundt 1916 eller -17.
Jeg er ikke sikker på hvem piken til venstre er, men kanskje noen andre vet?

Snill hest?

Den siste hesten vi hadde, var en fjording. Navnet var selvfølgelig "Blakken". Heter fjordinger noe annet?
Vallaken var en ordentlig luring. Det nyttet ikke å bruke grime når den skulle tjores. Den greide den lett å få av seg. Derfor bandt pappa den med stramt tau rundt halsen. Om det ble regn, måtte tauet sjekkes, for tau strammer seg når det blir vått.

Det må ha vært på denne tiden av året. Det var vel en 15cm med snø og skikkelig skare. Blakken hadde ikke bare fått av seg tauet. Han hadde åpnet stalldøre (som gikk innover) og tatt seg en tur bort på jordet.
Jeg tok med meg bisselet og gikk for å hente han. Rett ved hesten var det en tønne som var fin å klatre på, så jeg leide Blakken dit og klatret opp på hesteryggen. Jeg hadde ikke med tømmer. Derfor la jeg meg over nakken på hesten og styrte ved å holde i ringene på siden av munnbittet?
Hvem hadde makta? Ikke jeg. Hesten satte av sted i god fart til jeg ramlet av. Jeg må ha tatt et ganske flatt stup, for skaren traff meg rett i panna. Hesten stoppet og ventet noen meter fra meg. Så lot han seg villig leie tilbake til stallen, der jeg sørget for å binde ham skikkelig.

På kartet.

Klikk i kartet for full størrelse.

 

Kartet viser hvor Grafslund lå. De grå feltene viser det som var igjen av dyrkbar jord etter at det var leid ut eller solgt tomter langs Torsnesveien. Alt innenfor de blå strekene har altså tilhørt gården.
Jeg har også tegnet inn husene på gården, men resultatet har blitt svært omtrentlig både når det gjelder plassering og størrelse.

Mer vinter.

Vinterskotøyet var beksømstøvler. De var fryktelig glatte å gå på når de var nye eller nyhalvsålte, men det hjalp litt når de var blitt skrubbet litt opp under.
Når jeg skulle gå på ski, måtte remma på bindingen plasseres over hælen for ikke å falle av. Senere fikk støvelhælen et spor til denne remma.

Støvlene var ikke bare til skibruk. Skøyter var en yndet aktivitet. Det var bare å ta sparken fatt og dra til Gamlebyen. Skruskøytene ble festet på støvlene, og så var det bare å gå. De store guttene hadde egne områder på vollgravene der de spilte bandy.
Noen få hadde lengdeløpskøyter. De gikk med henda på ryggen og tok lange skjær.
Vollmester Olaf Larsen ryddet isen for snø når det var nødvendig.

Et år hadde vi skøytedag på Wiesebanen. Det var hurtigløp og stoppeklokke som gjaldt, selv om lengdeløpskøyter som sagt var sjelden vare. Den prestasjonen jeg husker best fra denne dagen, sto en gutt i klassen over meg for. Han hadde nok fått nye skøyter som skulle være store nok til å vokse i. Han stavret rundt hele banen med innsiden av støvlene nede på isen.

Grafslund

 

Bildet er en delvis rekonstruktsjon. Det er litt feil ved låvedøra på midten. Der var taket oppbygd og gikk like langt fram som sjikene.